Jonathan Harvey's Wagner Dream: libretto (ENG, NL, FR)

share:

WAGNER DREAM

An opera by Jonathan Harvey
Libretto by Jean-Claude Carrière

1

An empty room in the Palazzo Vendramin in Venice. It’s raining outside. From time to time we hear the siren of a boat.

Betty the housemaid enters. She brings in a breakfast tray (coffee-pot, sugar-pot, milk-pot etc.)

Suddenly there’s lightning and simultaneously a violent clap of thunder.

Betty gives a start. The pots on the tray knock and some milk is spilled out.

Betty regains her control, puts the tray on a table and cleans it with a cloth. She is about to withdraw when Wagner enters followed by his wife Cosima. Wagner is very agitated.

COSIMA
What’s the matter ? Tell me !
Wagner doesn’t answer immediately.

Betty bows to them and walks out.

We hear some voices outside when the door is open. When it’s closed, Wagner turns to Cosima and says :

WAGNER
How many times did I tell you ! I don’t want any
visitor ! I need to be alone, I have work to do !

COSIMA
I’ll leave you alone. You want your lunch to be
served here ?

WAGNER
Yes, please. And don’t let anybody in. Except for
Carrie Pringle.

COSIMA
Carrie Pringle ?

WAGNER
She was in Parsifal, don’t you remember her ? One
of the maidens.

COSIMA
Oh, her.

WAGNER
Yes.

COSIMA
Did you invite her ?

WAGNER
Cosima, please.

COSIMA
Is she going to stop by ?

WAGNER
She is in Venice. That’s all I know. Please, don’t
start again.

COSIMA
Start what ?

WAGNER
The usual storm.

COSIMA
Don’t be afraid. Anyway, you are not well. You should take a rest.
( a beat)
Why is she coming here ?

WAGNER
I have no idea.

COSIMA
I don’t believe you.

WAGNER
I know.

COSIMA
Sometimes I wonder : am I really his wife ? How
many times did you betray me ? You don’t even
know.

WAGNER
You speak about marriage, why don’t you ever speak
about love ?

COSIMA
About love ?

WAGNER
Why don’t you ever speak about what I need ? Why
don’t you ever try to understand me ? I strive to take
you beyond ordinary life ! To open your heart and your mind ! And you resist ! Your concern is always
about the past ! Never about the future ! About what
I want to do, what I’m going to do !

COSIMA
I know what you’re going to do !

WAGNER
Again ! Listen, now I’m asking you to leave me alone ! I can’t stand it any longer ! I have to work, do you understand ? To work ! Go out of here !

Cosima walks out reluctantly and closes the door.

Wagner paces up and down in agitation. He sits down by the table, has some coffee and writes some lines, trying to recover his spirits. We still hear the rain and the siren of a boat, outside.

In another room, we hear Cosima playing Schubert’s Praise of tears on a off-stage piano.

Wagner mutters something to himself, as he starts working. We hear :

WAGNER
Who is she really ?… Who is Prakriti ?… What
does she want from him ? What womanliness does she stand for ?
Why did the Buddha change his mind ?

2

He gets up in the greatest agitation, takes a few steps, mutters :

WAGNER
She was a woman from a lower caste… But…
(shouts)
Love !…….Tragedy!...

He sits down again and writes a few notes.

Suddenly he stiffens, then collapses. His head falls on the table, breaking a breakfast cup.
His hand reaches for the bell and rings it frenetically.

WAGNER
Cosima… Co…

The sound of the bell is transformed to a deep ritual buddhist gong. But Wagner doesn’t notice it. His head is still lying on the table. His face is contorted with grief.

Betty the housemaid enters. She sees Wagner and understands he is in bad condition. She shrieks and rushes out calling :

BETTY
Madame !… Madame !…

Wagner’s head is still lying on the table. His face is contorted with grief.

The whole atmosphere changes. The thunder vanishes away. The light in the room becomes strangely clear.

From behind a curtain a man appears. He looks like a buddhist monk and wears the traditional saffron robes. His head is shaven.

Wagner sees him and asks :

WAGNER
Who is there ?… Who are you ?

The man answers by holding up the palm of his right hand and saying to Wagner :

VAIROCHANA
Abhaya…

WAGNER
What ?

VAIROCHANA
Abhaya… No fear…

WAGNER
Who are you ? ..What are you doing here ?

VAIROCHAN
Stop asking vain questions.

WAGNER
Who are you ?

VAIROCHANA
My name is Vairochana but who I am does not matter. Listen to me.

Cosima enters violently, almost breaking the door, followed by Betty. She stands transfixed by terror for a moment.She holds Wagner in her arms and asks :

COSIMA
Richard ! What happened ? Speak to me !
She holds Wagner in her arms.
Wagner points at the man and says to Cosima :

WAGNER
There... There…

Cosima looks around but apparently she doesn’t see the buddhist monk. She asks Wagner :

COSIMA
What do you mean ? Are you allright?

WAGNER
There…

Cosima looks again. She doesn’t see anybody but Wagner and Betty.

COSIMA
Richard…Richard……What are you saying ? There’s no-one there…

He puts a finger on his mouth and says to Cosima :

WAGNER
Shssh…Be quiet… Please…

Cosima stops asking questions.

The light becomes even clearer. Wagner asks the buddhist monk :

WAGNER
Am I dying ? What’s that light ?

A hidden off-stage chorus enters for the first time, interwoven with Vairochana’s words.

Prayer for Protection in the East and above

CHORUS
OM SUMBHANI SUMBHA HUM HUM PAI
OM GRIHANA GRIHANA HUM HUM PAI
OM GRIHANA PAYA HUM HUM PAI

VAIROCHANA
Your breathing is about to cease. Don’t be
afraid. If you listen to me, you’ll experience
the clear light, wherein all things become one, and you will know yourself.

Prayer for Protection in the North

CHORUS
The time has come for the real choice. The void and the cloudless sky are approaching. Your body and mind are separating.

Prayer for Protection in the West and below

The light you see is a glimpse of the pure truth…

VAIROCHANA
… subtle, sparkling, dazzling, glorious ;;;

CHORUS
… and radiantly awesome… It looks like a
mirage moving across a lanscape in spring-time…

Prayer for Protection in the South

CHORUS
OM ANAYA HO BHAGAWÄN VAJRA

VAIROCHANA
Be not daunted by it, nor terrified, nor awed… Nothing can harm you…

CHORUS
From the midst of that light the natural sound of your own self will come, reverberating like a thousand thunders…

VAIROCHANA
These images
and sounds around you are your own thought-forms…

CHORUS
You’re in the journey of transition…

VAIROCHANA-CHORUS
Make the right choice…

WAGNER
Am I dying now ?

VAIROCHANA-CHORUS
You are incapable of dying. Become yourself.

Cosima says to Betty :

COSIMA
Ask for a doctor… Doctor Keppler… Quick…

Betty runs out of the room.

WAGNER, still very agitated
I can’t die. I can’t die today. My buddhist drama...My life is not
accomplished yet… I have something I want to write…my buddhist drama…

COSIMA
What ? Who are you speaking to ?

WAGNER
For thirty years I have intended…This task is forcing itself upon me…Like a torrent…

COSIMA
What ?

WAGNER
I must write it…

After a climax of Wagner’s agitation, that Cosima is trying to calm down, suddenly there’s a great calm, as the buddhist character starts to say :

VAIROCHANA
There is no more must. All lifes are unfinished
unless we reach our final condition. And all
works are already written, all stories have been
told, including even yours.

WAGNER
I don’t understand… I can’t die today…

VAIROCHANA
How many times did you say that the world you live in is pure evil ? An awful and disgusting world ? You shouldn’t be sorry to leave it.

WAGNER
I said that, yes, because I wanted to change this world… I did everything possible to change it !..
I am a warrior… Born to fight..

COSIMA
Please, don’t speak…

VAIROCHANA
If you are a warrior, then you’ll always lose… All warriors lose…You can’t fight against the order of the world… The world is not your
enemy… The only enemy you have is yourself… And the only friend…

COSIMA
Please, Richard… Listen to me…
Richard…

WAGNER
My visions were of endless night, the twilight of the tomb…Was I wrong ?

VAIROCHANA
Let me ask you a question : have you ever, in your whole life and work, reached a noble truth ?

WAGNER
What noble truth ?

VAIROCHANA
If you had reached it, you would know.

Meanwhile Cosima is tending Wagner’s « lifeless » body, trying to revive it. She listens to what Wagner says without understanding anything.

WAGNER
For almost thirty years… A redeemed woman…
Prakriti… Being finally admitted… to live, not die…From suffering to compassion… Love, passionatelove… How could the Buddha answer it ?…
Being excluded… excluded…

COSIMA
Stop talking, please… You frighten me… It makes no sense…Richard, please…

WAGNER
True nobility… True nobility…a subject of true nobility…

COSIMA
Stop talking…Rest !… Doctor Keppler is coming…

WAGNER
I couldn’t write it… I couldn’t…

CHORUS, interwoven
OM SUMBHANI SUMBHA
OM GRIHANA GRIHANA
OM GRIHANA PAYA…

WAGNER, repeating
Om grihana grihana
Om grihana paya…

COSIMA, frightened
What are you saying ? Richard !

CHORUS, interwoven
OM ANAYA HO BHAGAWAN VAJRA
HUM HUM PHAT

Cosima believes that he speaks in a fit of delirium. She tries to calm him down. She would like him to keep quiet and rest until the doctor arrives. But Wagner is restless.

He asks the monk, who is invisible to Cosima:

WAGNER
Shall I be born again ? Suffering, desire, sickness, death…again and again ?

VAIROCHANA
This is the most critical moment. Your
mind at death determines your future
life… Here comes the pure light !

WAGNER
It dazzles… I cannot hold it!

VAIROCHANA
You will be reborn, lower or higher,
or released. Decide now.

WAGNER
I have to write my legend… Yes,
The story of Prakriti…

VAIROCHANA
No, you don’t have to.

WAGNER
What do you mean ?

VAIROCHANA
I told you, all works are already done. Time is still. You’re in no hurry. The only thing you have to do is the final choice.

WAGNER
What choice ?

3

Vairochana pulls a curtain and reveals a poor indian inn, outside, with just a few tables. He sits down at one of the tables and becomes a customer.

Wagner looks at the scene. Cosima doesn’t see anything but Wagner.

A young girl on barefoot, PRAKRITI, who is cleaning the tables and the ground with a cloth and a short broom, asks Vairochana :

PRAKRITI
What do you want ?

VAIROCHANA
A bowl of tea.

She is about to get some tea when a young man appears, ANANDA, who is also dressed as a monk, carrying an alms bowl. He goes from one table to another.

When he meets the young servant, he asks her :

ANANDA
I’m thirsty. Please give me a glass of water.

PRAKRITI
I can’t.

ANANDA
Why ? Because you’re busy ?

PRAKRITI
This is not the reason.

ANANDA
What’s the reason ?

She hesitates for an instant before answering :

PRAKRITI
I’m from the lowest caste. Can’t you see ? I’m not allowed to serve you.

He looks at her intensely and asks :

ANANDA
What’s your name ?

PRAKRITI
I’m not even allowed to tell you my name.

ANANDA
Yes you are. Tell me.

She looks at him and seems to be totally convinced by his tranquil self-confidence. Then she says her name :

PRAKRITI
I’m Prakriti.

ANANDA
Give me a glass of water, Prakriti.

She hesitates, she looks around her, then she gives the young monk a glass of water. He drinks, gives her back the empty glass and says :

ANANDA
Thank you.

He looks at her, she looks at him and they both stand motionless for a moment. Other customers are calling for Prakriti. We hear her name off stage (« Prakriti ! »). She doesn’t move.

Ananda says to her :

ANANDA
They’re calling for you.

She doesn’t answer immediately. Then she says :

PRAKRITI
You shouldn’t stay here. This is no place
for you.

ANANDA
Why ?

PRAKRITI
Some of these people are violent sometimes.

ANANDA
There’s violence everywhere.

PRAKRITI
How do you know ?

He smiles at her and says :

ANANDA
Can I have a little more water ?

She nods and pours some more water. He drinks again and looks at her. She looks at him.

A man, a customer, comes in and walks towards Prakriti. He is furious not to get what he has asked for and calls again for Prakriti. Vairochana calmly grasps his wrist as if to stop him on his way. The man doesn’t resist and stops.

For a long moment no word is uttered between Prakriti and Ananda. Time seems to have stopped.

Then Ananda gives her the empty glass and walks away.

She looks at him as he leaves. She is motionless.

The customer whose arm Vairochana is holding calls for her :

CUSTOMER
Prakriti ! Do you hear me ?

Without turning her head, she answers :

PRAKRITI
I’m coming.

And she stays where she is, still looking at the direction taken by Ananda.

4

Doctor KEPPLER, led by Betty, enters Wagner’s room in a hurry and comes close to him. Cosima wants to talk to him but he gestures her to keep quiet.

He takes Wagner’s pulse and listens to his breathing while, in the background, the inn disappears (behind the curtain) and Prakriti slowly walks out.

Cosima, in a low voice, asks the doctor :

COSIMA
What is it ? What do you think ?

DOCTOR KEPPLER
It looks like a heart attack .

COSIMA
Is it serious ?

DOCTOR KEPPLER
Let me see.

The doctor unbuttons Wagner’s shirt and asks the patient, whose eyes are closed :

DOCTOR KEPPLER
Please be calm… Don’t move…

But Wagner, still very agitated, aware of what’s happening in the background and hearing the music, opens his eyes and asks :

WAGNER
What is it ? Tell me !

DOCTOR KEPPLER
Don’t talk…

WAGNER
Who is that girl ? Is she Prakriti ? And
The monk ? Who is he ?

The doctor and Cosima look at each other. They can’t understand what Wagner is talking about.

COSIMA
Don’t talk, Richard… Please…

WAGNER
Who let them in ?
( to Cosima)
Did you ? Tell me ! Did you let them in ?

DOCTOR KEPPLER
I beg you…

COSIMA
I let no-one in.

DOCTOR KEPPLER
…to be quiet… Please…

WAGNER
And what about that music ? What is it ?

He behaves as if he was out of his mind.

WAGNER
Where is that music coming from ?

He grasps the doctor’s collar.

WAGNER
Answer me !

COSIMA
Stop talking, please… Be quiet…

Vairochana walks in, coming from behind the curtain, unseen by Cosima, the doctor and Betty. He says to Wagner :

VAIROCHANA
They’re right… You should be quiet…

WAGNER
But tell me : where am I ? What’s going on ?
Am I dead ? Was this girl Prakriti ?

VAIROCHANA
Yes, she is Prakriti. And the young monk
is Ananda. You know them. You wanted to
write their story, remember ?

WAGNER
Yes, yes…Prakriti…

VAIROCHANA
Now look… This is Prakriti’s house… Her
mother is making some food…

5

In the background, the curtain is pulled again and another set is revealed. In a poor house, an ageing woman is barefoot, poorly dressed, and preparing some rice and vegetables.

Prakriti enters and wonders :

PRAKRITI
Good evening mother… Why so much food ?

MOTHER
Because we have a guest tonight.

PRAKRITI
A guest ? Who ?

MOTHER
Does it matter ?

PRAKRITI
Of course ! I want to know who is our guest !

MOTHER
Sometimes you see a man, and that man is another man.

PRAKRITI
What do you mean ?

MOTHER
We are not one, my dear daughter. We all carry some ghosts inside us. They’re our companions, our shadows, they’re ourselves. They speak to us sometimes, but we donb’t listen to their voices.They come from a vanished world. Don’t you feel them sometimes ?

PRAKRITINo ! I want to know who is our guest !

MOTHER
A nobleman.

PRAKRITI
A nobleman ? Here ?

MOTHER
He’s Prince Siddartha’s cousin. Get ready to
welcome him.

PRAKRITI
I don’t want to see him.

MOTHER
Why ?
(Prakriti doesn’t answer)
Tell me why !

PRAKRITI
Because today… Today I met a man…A
young man… I think I love him… I don’t
want to see any other man…

The mother wants to answer when there is a knock at the door. Prakriti is about to flee when in walks Ananda. She sees him and looks dumbfounded. She can’t say anything.

The mother says to the young monk , while Prakriti is staring at him :
:
MOTHER
How kind of you to come, Ananda. I’ll
leave you alone to prepare the meal.

The mother walks out.

Prakriti is astonished but delighted. She asks Ananda :

PRAKRITI
Are you really a nobleman ?

ANANDA
Not any more.

PRAKRITI
What do you mean ?

ANANDA
I’ve left these words behind. They don’t mean
anything to me now.

PRAKRITI
But you’re a cousin of Prince Siddartha ?

ANANDA
Yes. And, as you see, one of his followers.

PRAKRITI
Tell me about him.

ANANDA
What do you want to know ?

PRAKRITI
Why he is called the Buddha. The awakened one.

ANANDA
Because he left his palace by the water, a long time ago. He wanted to know why we suffer. He wanted to know why suffering is our condition. And how we could be saved from it. He asked many people, he visited many places, he retired to the forests. Until one day he awakened. He understood everything. He understood why suffering is our condition. He understood why we suffer. He understood how we could be freed. And he started walking, going everywhere preaching. I followed him.

PRAKRITI
Then why do the brahmins reject him ?

ANANDA
Because he tells the truth.

PRAKRITI
How is your life ?

ANANDA
We go chanting, begging, meditating.

PRAKRITI
Why do you meditate ? About what ?

ANANDA
We try to overcome our desires and hatreds.

PRAKRITI
You have desires ?

ANANDA
Some.

PRAKRITI
Which desires ? Tell me !

Ananda hesitates then says :

ANANDA
My cousin says I’m too fond of women. And
it’s a weakness, he says.

PRAKRITI
Why is it a weakness ?

Instead of answering her question, Ananda says :

ANANDA
What about you ? What do you expect from life ?

As an answer, she sings a ballad :

BALLAD

She met an old man on her way
He asked her : where are you going ?
She said : I’m looking for a prince
Don’t waste your time, said the old man.

When she came back, night had fallen
The old man asked : did you find him ?
No, she said, and now I am late
Don’t waste your time, said the old man.

Next day the old man still was there
Begging his life as the girl came
She said to him : I must hurry
Don’t waste your time, said the old man.

When she came back she was exhausted
She was sobbing and desperate
She saw the old man in the dark
And she sat next to him in tears.

Don’t cry, he said, look at my face
He was radiant and beautiful
She said in surprise: Who are you ?
Does it matter ? he answered.

She said to him : how could I know
That you were so close to me ?
He said to her : how could I know
That you were looking for me ?

At the end of the song, Prakriti has tears in her eyes.

Ananda asks her :

ANANDA
Why do you look so sad ? Why do you have tears in your eyes ? Why did you choose that song ?

She doesn’t answer.

They keep quiet and look at each other for a moment. They’re falling in love. They almost embrace. Their movements are a slow, silent and erotic dance of attraction, but they don’t touch each other.

6

At the back Lord BUDDHA appears, unseen by Ananda. Sudden change in music. Wagner notices the apparition of a new character and listens for a moment to what he sings :

BUDDHA
OM OM OM
SARWA BUDDHA DAKINIYE
VAJRA WARNANIYE
VAJRA BEROTZANIYE
HUM HUM HUM PHAT PHAT PHAT
SÖHA

Wagner asks Cosima and the doctor to keep quiet :

WAGNER
Listen…Quiet…

COSIMA
Listen to what ?

WAGNER
Don’t say a word…
( to Vairochana)
Who is he ? Is he the Buddha ? The Buddha
Himself ? The Awakened ?

There’s no answer.

Buddha and the chorus now speak and chant at a rapid speed.

BUDDHA AND CHORUS
From emptiness comes a lotus, from the lotus
a moon, from the moon a red phenomena source and a red letter BAM, encircled by a mantra rosary. These transform into an eight-petalled lotus with a sun mandala at its centre. There arises a woman. She has a red-coloured body which shines like a fire. She has one face, two hands and three eyes…

Prakriti, still facing Ananda, is hidden for a short moment behind a bamboo fence brought by her mother.

The song continues.

Then Prakriti – at least the person we believe is Prakriti - reappears, at the same place, still looking at Ananda, but she is transfigured, she is another woman. She is now the goddess herself, as she is described in the song, with a red-coloured body and three eyes. Her right hand, outstretched and pointing downwards, holds a curved knife. Her left hand holds up a skullcup filled with blood which she partakes of with her upturned mouth. Her young breasts are naked and full. Her head is adorned with five human skulls. and she wears a necklace made of fifty human skulls. Around her there’s a blazing fire.

She is both extremely attractive and terrifying, the very image of desire.

Ananda prostrates to the ground. He is frightened. He can’t utter a word.

Meanwhile the song goes on :

BUDDHA AND THE CHORUS
Her right hand, pointing downwards, holds a curved knife. Her left holds a skullcup filled
with blood. Her black hair hanging straight covers her back down to her waist. Her breasts are full and she wears a necklace of fifty human skulls. Vajrayogini.

WAGNER
Vajrayogini…

Ananda gets up and puts his hands on his eyes,n as if he couldn’t face the goddess anymore.

ANANDA
From my childhood I have seen this spectre.
From all time she has haunted me. Why ?
What does she want ? Does she want to help
me ? But I cannot face her yet, I am too weak…
( to her )
Who are you ?

Lord Buddha fades away.

Ananda starts leaving the place.

Prakriti’s mother puts the bamboo fence back in place and the real Prakriti reappears: a poor, innocent and beautiful girl. She sees that Ananda is walking away without looking back and calls for him :

PRAKRITI
Ananda ! Ananda !

He doesn’t turn back and walks away. He has been terrified by the vision of Vajrayogini.

Prakriti questions herself with tears in her eyes :

PRAKRITI
Why is he leaving ? What did he see in me ?
( to her mother)
What did I do ?

MOTHER
I can’t answer you.

PRAKRITI
Who can answer me ?

7

At the same time Prakriti was becoming another woman, the young singer Carrie Pringle has entered Wagner’s room.

She is holding flowers in her hand. At first, seeing that Wagner is sick and surrounded by Cosima and the doctor, she stays by the door, looking from a distance.

Wagner whispers, while Prakriti and her mother leave the stage :

WAGNER
It was Vajrayogini… The goddess…I know…

COSIMA
Who ? What are you saying ?

Carrie asks timidly from the door :

CARRIE
What happened ?

Cosima turns round and notices Carrie.

COSIMA
Who let you in ? Your place is not here.

CARRIE
Tell me what happened… Please…

DOCTOR
A heart attack…

CARRIE
Is there anything I can do ?

COSIMA
Yes, you can go out of here…

DOCTOR, to Cosima
Please, don’t shout… Be calm…

C ARRIE
I know about Vajrayogini…

DOCTOR
So ?

CARRIE
It’s an Indian goddess… the goddess
of bliss…the Dakini Queen. She wears human skulls around her neck…

COSIMA
How do you know her ?

Cosima stands up and wants to push Carrie away. She grasps her flowers and throws them to the floor.

COSIMA
I don’t want you to hang around here ! Get
out ! Do you hear me ? Get out !

CARRIE
Oh ! Oh !

Doctor Keppler tries to separate them.

DOCTOR
Don’t shout ! Please !( pointing at Wagner)Look, look… He wants to say something… He
wants you to be quiet… Please…

Wagner makes a great effort to utter some words. They all come to him and listen to what he is trying to say. The only thing they hear is :

WAGNER
Sssh…

They keep quiet. Then Wagner says :

WAGNER
I want to see… I want to hear…

CARRIE, whispering
To hear what ?

DOCTOR
Quiet…

WAGNER
Who can answer her?
Who can answer Prakriti ?

They all stop talking.

They watch Wagner watching something that nobody else can see.

8

The curtain is pulled again and we are now in an indian countryside. Under a tree Buddha is sitting in cross-legged posture surrounded by a group of monks and followers (including Ananda). He is dressed identically to them. They all peacefully but strongly chant sanskrit ceremonial texts in unison.

Prakriti arrives. She is in a state of confusion and says to the Buddha :

PRAKRITI
Are you Lord Siddartha ?
( he nods)
I need to speak to you.

BUDDHA
About what ?

PRAKRITI
I am unhappy. I’m restless by day, at night
I cannot sleep. My mind is obsessed. I am
like a ghost, I feel I have not long to live.

BUDDHA
Do you know why you are unhappy ?

PRAKRITI
Yes. Because I am in love. And the man I
love cannot be mine because he belongs to your order and made the vow never to know any woman. His name is Ananda.
( she points at Ananda)
He is all I ever want, ever have wanted, throughout all time. If you don’t allow me to have union with him, I will die.

BUDDHA
Please do not distress yourself. Death will not help. Your desires will haunt you still. Listen to me. We all suffer. Our aim is to free any human being from his sufferings. To reach this aim, we must free ourselves
from our desires.

PRAKRITI
Do you know about suffering ? Did you
suffer yourself ?

BUDDHA
More than you can imagine. And let me
tell you something, Prakriti : those
desires are born from illusion.

PRAKRITI
What illusion ?

BUDDHA
That our desires are our good masters. That we must satisfy them, at any price. That this is the aim of our lives. No, Prakriti. Believe me. Our desires never last and lead us to more suffering. We must live by love and infinite compassion for all who are caught in this world of unneccesary pain.

PRAKRITI
Let me join the order. So that I can be with Ananda.

ANANDA
You cannot join the order. It is not permitted to women.

PRAKRITI
Why is it not permitted ?

A man enters, who is an old brahmin, wearing the traditional white robe and the string around his neck. He does not belong to the Buddha’s followers and disagrees with them. He speaks with anger and hostility :

OLD BRAHMIN
Why ? You ask why ? Because it’s difficult, almost impossible for a woman to forget her nature !

PRAKRITI
How do you know ?

OLD BRAHMIN
All the gurus say so ! It is the truth !
You were brought up in our sacred religion, you must respect it !
( pointing at the Buddha )
There is nothing to expect from them ! They do not pray to our gods ! They do not speak the truth !

PRAKRITI
Is it easier for a man to forget about his nature ?

ANANDA
Yes. They say it is.

PRAKRITI
But why should I forget about my nature ? A woman has a right to love and be mother to a child ! How can this be forsworn ?

BUDDHA
It is true : I have always hesitated to admit a woman to our brotherhood.

BRAHMIN
No hesitation ! No woman can be admitted !

PRAKRITI
That is unnatural ! Love is what I know and is all that I know ! Love is strength, love is beauty ! Without love I am nothing ! I have no life ! Ananda !

She rushes to Ananda and tries to grasp his arm.

PRAKRITI
Come with me, Ananda ! Now !

MOTHER
Yes, come ! Don’t stay among these men who don’t know about love !

PRAKRITI
Accept to be happy ! Who am I to be rejected ? Come !

Ananda remains downcast and immobile for a short moment, then he says :

ANANDA
Prakriti, everything you say goes to my heart. I love you more and more, but I cannot break my vow. This vow is the pillar of my life. Women suffer the way we suffer, but we have no compassion for them. What can we hope for ? Is there a higher love ?

Prakriti starts to weep.

BRAHMIN
Take her away ! She has what she deserves.

CHORUS
She must leave. Leave Ananda in peace. She should go.

Some of the monks walk towards Prakriti , as if they wanted to throw her out. The Buddha gestures them to stop and says, talking to her and about her.:

BUDDHA
Don’t cry, Prakriti.
( to all)
Her suffering comes from long ago. She fights against a terrible force. It’s not her fault. Listen. In a previous life, she was a royal priest’s daughter. A young man fell in love with her. His father was a peasant leader, yet the young man was clever and erudite. They met by a well where she had stopped to refresh herself. She was struck by the way he looked and his wise way of talking about life, about destiny. He fell in love with her. She encouraged him with her words. They parted and soon she forgot him.

BRAHMIN
Like all women do.

BUDDHA
A little later the young man and his father went to the royal priest’s palace to request the girl to be his wife. She disdainfully refused, saying : « what can I have to do with you ? You can offer only poverty and pride. This is no place for you. Go, you have what you deserve, go for ever ! » The young man never recovered. He lived in solitude and misery.
( a beat )
That man was a former incarnation of Ananda.

There is a silence, then the mother says to Siddartha :

MOTHER
How do you know ?

From his armchair Wagner, who is still following the story, asks :

WAGNER
Yes !… How can she know this?

Suddenly Prakriti seizes a dagger and threatens to kill herself, screaming :

PRAKRITI
Since my life is worth nothing, why
should keep on living ?

CHORUS
No ! Stop her ! She is obsessed !

Several monks and her mother try to prevent her from stabbing herself . She resists them.

PRAKRITI
Why should I care about being alive ? Let me die !

MOTHER
Prakriti ! Remember what I told you. We are one…our shadows…

PRAKRITI
Why should I pay for what I haven’t done ?

OLD BRAHMIN
We know what you have done !

PRAKRITI
No ! You don’t ! I don’t remember myself !

Prakriti’s mother, also in a rage, speaks to the brahmin :

MOTHER
How can you judge my daughter ? Why do
you want her to have a miserable life ? How do you know about what happened in the past ? Were you there ?

BRAHMIN
I don’t argue with a woman !

MOTHER, to Ananda
Do you remember ?

ANANDA, after hesitating
No, I don’t remember… But I trust Lord
Buddha…

MOTHER
Do you really believe that my daughter could be a danger for you ? A woman who loves you ? whom you love ?

Ananda doesn’t know what to answer. He looks at Lord Buddha, who doesn’t move.

Prakriti seems to have lost her mind. She screams :

PRAKRITI
Do you want me to go to the woods, to steal a gun, to kill travellers ? You want me to become a bandit ? What do you want ? You want me to set fire to the fields ? To the houses ?

She grasps a torch and threatens everybody around us.

PRAKRITI
Tell me ! Do you want me to burn the earth to ashes ? The earth is beyond me now !

Except for the Buddha, they all look frightened, even Ananda.

The mother now would like to calm her down. She tries vainly to seize her daughter.

MOTHER
Prakriti, no… Please…

From his armchair, Wagner says :

WAGNER
No ! Prakriti, no !

Carrie seems to perceive something, confusedly. She asks :

CARRIE
Do I hear a woman’s voice ? I feel a smell of burning, what is it ?

Over the commotion, the Buddha’s voice is heard, saying :

BUDDHA
Prakriti, why do you suffer ?

Prakriti stops immediately. She remains motionless, looking at the Buddha, and she asks him :

PRAKRITI
What are you saying ?
He repeats calmly :

BUDDHA
I am asking you : why do you suffer ?

She doesn’t know what to answer. He adds :

BUDDHA
You want to burn the earth to ashes, butwhat do you know about the earth ? Are
you sure the earth in truth exists ?

She remains silent, breathless. Suddenly Lord Buddha asks her :

BUDDHA
Do you want to join us ?

OLD BRAHMIN
What ?

BUDDHA, to Prakriti
I say : do you want to join us ?

PRAKRITI
So that I could be with Ananda ?

BUDDHA
Yes, it is possible : you could share his life without being his wife.

She is at a loss.

PRAKRITI
What does it mean ?

BUDDHA
It’s a rule that we all follow : no personal attachment.

PRAKRITI
How could I be with the man I love without being his wife ?

WAGNER, from his armchair
Yes ! How could she ?

CARRIE
Who is speaking ? Who is she ?

BUDDHA
Come with us. Your suffering has changed me. You’ll be the first woman. We are here to help you. Don’t be afraid.

OLD BRAHMIN
This is impossible ! It goes against all rules !

BUDDHA, to Prakriti
Come.

PRAKRITI, to Lord Buddha
You said you would help me…

BUDDHA
Yes .

PRAKRITI
To do what ?

BUDDHA
To forget about your image of your self.

PRAKRITI
What do you mean ?

BUDDHA
We are all dreaming each other… in hatred, in
love… changing like a flickering lamp… I see
myself as a phantom… my house has fallen
down, my sufferings have vanished, I do not
feel attached to anything… See yourself like that, Prakriti…

PRAKRITI
How can I ?
You say the mind is capricious, turbulent and changing.
Mine is not. For love is higher.
I faced death and death welcomed me
For love is higher.
If desire is a phantom,
I must burn myself ;
For love is higher.
Prakriti no more,
I am love.

She remains silent for a moment then she says :

PRAKRITI
I am ready.

OLD BRAHMIN
Not only is she a woman, but she is an untouchable ! Inferior blood !

WAGNER, still listening
Inferior blood ? What does it mean ?

BUDDHA
I do not inquire about it.
( to Prakriti)
Will you take the vows of our order and renounce your woman’s passion ?

PRAKRITI
I will.

BUDDHA
Be one of us.

The old brahmin leaves in discontent.

Ananda goes to Prakriti and embraces her. She puts a saffron robe over her poor garments and so does her mother.

Lord Buddha and the monks sing a traditional sutra text, partly in sanskrit.

Then Ananda asks Lord Buddha :

ANANDA
May I ask you a question ?

BUDDHA
Of course.

ANANDA
When we were at the inn… Instead of
Prakriti, I saw a woman who looked dangerous…but very attractive… Was she a goddess ?

BUDDHA
No, Ananda, she was not a goddess..

ANANDA
Who was she ? An illusion ? A dream ?

BUDDHA
Yes, and dangerous. But she showed you the delusion of attraction and danger. They are only in our minds, Ananda. I was sitting under a tree, fighting to control my mind. I saw many beautiful maidens…

ANANDA
Sent by a demon ?

Buddha
Yes. I resisted them – she showed me their emptiness. Those maidens arose, and they ceased. Like you, Ananda, like Prakriti, like everybody here.

ANANDA
Like you ?

BUDDHA
Yes, Ananda. Like me. Abandon all desire, even the desire never to die. Abandon the desire to be somebody else. To hate or love somebody else. Because we are all one. One.

9

We are back in Wagner’s room. His eyes are closed. Cosima tends him, helped by the doctor and the maid, and Carrie stands at a distance. They all feel that something happened to Wagner, but they cannot say what it was. A sort of vision, of hallucination.

All the Indian characters disappear slowly except for Buddha himself and Vairochana.

Wagner asks in a low voice :

WAGNER
Is it over ?

COSIMA
What ?

WAGNER
Is it all over ?

Then Wagner hears the voice of the Buddha himself, who says to him :

BUDDHA
No. Nothing is over. Nothing begins and nothing comes to an end.

WAGNER, looking at him
Who are you ?

BUDDHA
You know who I am.

WAGNER
Yes. I know.

BUDDHA
Are you ready now ?
To make the final choice .

VAIROCHANA
A unique privilege has been given to you. You have seen your own work. Now time has come to reach the realm of pure light and endless peace.

WAGNER
That was not my work.

VAIROCHANA
Yes, it was. It was the story of Prakriti, that you have always dreamed to tell.

WAGNER
It was not my work. I know that.
( to Cosima, the doctor, Carrie)
Did you hear it ?

They look at each other, without knowing what to answer. They hesitate, then Cosima and the doctor say :

COSIMA
Hear what ? No, we..

DOCTOR
Was there something to hear ?

He looks at the maid, who shakes her head. She has not heard anything.

Carrie is the only one to say :

CARRIE
Yes… Yes, I have heard…

WAGNER
And how was it ? How did you like it ?

CARRIE
I loved it. It was… magnificent. Deeply moving…
( to Cosima and the doctor)
Wasn’t… ?

DOCTOR, after hesitating
Oh yes… It was superb… Indeed…

COSIMA
A masterpiece… Really …

WAGNER
You stupid… ! You ignorant people! You pretend that you have liked the work ! You do not know anything about music ! ‘Magnificent !’ How can you say that ? Abandon all desire… Choose emptiness, non-being… Why ? A real artist cannot accept the world the way it is ! That’s impossible !

Both Cosima and Carrie try to calm him down.

COSIMA
Richard, please… Richard…

WAGNER
We must be strong ! Not weak ! We must prevail. We must win. We must conquer ! Away with the old ! I believe in the new man, the new society, new race ! Yes ! Enough of Prakriti’s insipid water ! I will choose the heroic blood of Siegfried, the blood of.. of…
( his voice dies out )

He dashes a glass of water that Cosima was bringing to him out of her hand. Then he falls back.

Vairochana and Lord Buddha look at him from a distance. He calls in a low voice :

WAGNER
Cosima…

COSIMA
I am here, beloved…

She comes next to him.

WAGNER
This work is for you…

COSIMA
Richard…

WAGNER
Strange…I feel calm now… Did you
hear what he said ?

COSIMA
Yes…

WAGNER
Forgive me… I thank you, Cosima…All
is well…

He doesn’t move at all. Cosima, the doctor, Carrie and the maid gather around him. The doctor takes his pulse and looks at the others : it is all over.

Cosima drops her head in her arms.

Darkness descends. They all sing – and speak- in a slow crescendo.We just hear some words :

ALL
Om mani päme hum…It is the moment
of release…in the refuge of Buddha.
He is dead…
It is a moment of nobility…
A moment of pain…
The Dharma is reached, realized…
It is all over, nothing to be done…
Have pity on me…
Compassion does not help…
Be attentive, ardent, aware… Open your mind…
Go for refuge…
The royal chariot is waiting for you…
It is all over…Abandon all hope…
Every story has been told…
A hero has died…

Wagner slowly gets up from his armchair and walks away towards Vairochana and the Buddha, as if he was guided to them. Cosima, Carrie, the doctor and the maid do not notice anything. They keep looking at the empty seat.

When Wagner comes close to Vairochana, the monk taps on his shoulder.

The singing goes on.

Wagner turns his head and looks briefly at the room. He looks at Cosima, Carrie, the maid and the doctor, still motionless around the armchair. He looks at his own emptiness.

Then he turns his head away and follows Vairochana out of the room.

THE END

WAGNER DREAM : libretto

1.
Een leeg vertrek in het Palazzo Vendramin in Venetië. Het regent. Van tijd tot tijd horen we de hoorn van een boot. Betty, het dienstmeisje, komt binnen. Ze brengt een ontbijtblad (koffiekan, suikerpot, melkkannetje enz.). Plotseling een bliksemflits en tegelijkertijd een felle donder. Betty schrikt. De spullen op het dienblad schudden en er gutst wat melk uit het kannetje. Betty beheerst zich weer, zet het blad op een tafel en maakt het schoon met een doekje. Ze wil al weggaan als Wagner binnenkomt, gevolgd door zijn vrouw Cosima. Wagner is erg geagiteerd.

Cosima
Wat is er aan de hand? Vertel toch! (Wagner antwoordt niet meteen. Betty buigt voor hen beiden en gaat af. Als de deur open is, horen we wat stemmen van buiten. Als de deur weer dicht is, draait Wagner zich naar Cosima om.)

Wagner
Hoe vaak heb ik het je niet gezegd! Ik wil geen bezoek! Ik moet alleen zijn, ik moet werken!

Cosima
Ik ga al. Wil je je lunch hier opgediend krijgen?

Wagner
Ja, graag. En laat niemand binnen. Behalve dan Carrie Pringle.

Cosima
Carrie Pringle?

Wagner
Ze zat in Parsifal, dat weet je toch nog wel? Een van de bloemenmeisjes.

Cosima
O, die.

Wagner
Ja.

Cosima
Heb je haar uitgenodigd?

Wagner
Cosima, alsjeblieft.

Cosima
Ze komt langs?

Wagner
Ze is in Venetië. Verder weet ik het ook niet. Alsjeblieft, begin nou niet weer.

Cosima
Beginnen? Waarmee?

Wagner
De bekende storm.

Cosima
Wees maar niet bang. Hoe dan ook, je bent er niet goed aan toe. Je zou wat moeten rusten.
(donderslag) Wat komt ze hier doen?

Wagner
Ik heb geen idee.

Cosima
Ik geloof je niet.

Wagner
Dat weet ik.

Cosima
Soms vraag ik me af: ben ik wel echt zijn vrouw? Hoe vaak heb je me niet bedrogen? Dat weet je zelf niet eens meer.

Wagner
Je hebt het over het huwelijk, waarom heb je het nooit over liefde?

Cosima
Liefde?

Wagner
Waarom heb je het nooit over míjn behoeftes? Waarom probeer je nooit eens om míj te begrijpen? Ik probeer je boven het gewone leven te verheffen! Je hart en je geest te openen! En jij verzet je daartegen! Jij bekommert je alleen om het verleden! Nooit om de toekomst! Om wat ik wil doen, wat ik ga doen!

Cosima
Ik weet wat je gaat doen!

Wagner
Alweer! Luister, ik vraag je me nu met rust te laten! Ik kan er niet meer tegen! Ik moet werken, begrijp je dat? Werken! Ga hier weg!

(Cosima loopt schoorvoetend weg en doet de deur achter zich dicht. Wagner loopt geagiteerd op en neer. Hij gaat aan de tafel zitten, neemt koffie en schrijft een paar regels, onderwijl pogend zijn concentratie terug te krijgen. We horen nog steeds de regen en de hoorn van een boot, buiten. In een andere kamer speelt Cosima Schuberts lied ‘Lob der Tränen’ op een piano. Wagner mompelt iets in zichzelf, terwijl hij begint te werken.)
Wie is ze eigenlijk?. . . Wie is Prakriti?. . . Wat wil ze van hem? Wat voor soort vrouwelijkheid belichaamt ze? Waarom veranderde de Boeddha van gedachten?

2.

Wagner
(staat uiterst geagiteerd op, doet een paar stappen, mompelt) Ze was een vrouw van een lagere kaste. . . Maar... (schreeuwt) Liefde!... Tragedie!... (Hij gaat weer zitten en schrijft een paar noten. Plotseling verstart hij, zakt dan in elkaar. Zijn hoofd valt op de tafel, het koffiekopje gaat kapot. Hij tast naar de bel en klingelt verwoed.) Cosima... Co... (Het gerinkel van de bel verandert in het geluid van een lage, rituele boeddhistische gong. Maar Wagner heeft dit niet in de gaten. Betty komt binnen. Ze ziet Wagner en begrijpt dat hij er slecht aan toe is.)

Betty (rent geschrokken weg; roept)
Mevrouw!... Mevrouw!...

(Wagner ligt nog steeds met z’n hoofd op de tafel. Zijn gezicht is vertrokken van pijn. De hele sfeer verandert. De donder verdwijnt. Het licht in de kamer krijgt een vreemde helderheid. Van achter een doek komt een man te voorschijn. Hij ziet eruit als een boeddhistische monnik en draagt het traditionele oranjegele gewaad. Zijn hoofd is kaal.)

Wagner
Wie is daar?. . . Wie bent u? (De man antwoordt door de palm van zijn rechterhand op te houden.)

Vairochana (tegen Wagner)
Abhaya. . .

Wagner
Wat?

Vairochana
Abhaya... Wees niet bang...

Wagner
Wie bent u? Wat komt u hier doen?

Vairochana
Stel geen zinloze vragen meer.

Wagner
Wie bent u?

Vairochana
Mijn naam is Vairochana, maar wie ik ben, doet er niet toe. Luister naar me.
(Cosima komt naar binnen gestormd, breekt bijna de deur open, gevolgd door Betty. Even blijft ze verlamd van angst staan. )

Cosima
Richard! Wat is er gebeurd? Zeg dan wat! (Ze houdt Wagner in haar armen. Wagner wijst naar de monnik.)

Wagner
(tegen Cosima) Daar... Daar...
(Cosima kijkt rond, maar blijkbaar ziet ze de monnik niet. )

Cosima
Wat bedoel je? Voel je je wel goed?

Wagner
Daar. . . (Cosima kijkt opnieuw. Ze ziet alleen Wagner en Betty.)

Cosima
Waar heb je het over? Richard. . . Richard. . . Wat zeg je? Er is niemand.

Wagner
(legt een vinger tegen zijn lippen) Sssst. . . Stil. . . Alsjeblieft. . .
(Het licht wordt nog helderder.)
(tegen de monnik) Ga ik dood? Wat is dat voor licht?
(Een koor zingt in de coulissen, het gezang verweeft zich met de woorden van Vairochana.)

Gebed om Bescherming in het Oosten en hoger
Koor
Om sumbhani sumbha hum hum pai...

Vairochana
Je zult weldra ophouden met ademen. Wees niet bang. Als je naar me luistert. zul je het zuivere licht ervaren, waarin alle dingen één worden, en je zult jezelf kennen.

Gebed om Bescherming in het Noorden
Koor
Het is tijd voor de ware keuze. De leegte en de wolkeloze hemel komen nader. Je lichaam en geest gaan uiteen.

Gebed om Bescherming in het Westen en lager
Koor
Het licht dat je ziet is een glimp van de zuivere waarheid. . .

Vairochana
. . . subtiel, sprankelend, duizelingwekkend, glorieus. . .

Koor
. . . en van een indrukwekkende helderheid. . . Het lijkt een luchtspiegeling die over een voorjaarslandschap trekt.

Gebed om Bescherming in het Zuiden
Koor
Om anaya ho Bhagawan vajra...

Vairochana
Wees niet bevreesd ervoor of angstig of geïntimideerd. . . Niets kan je deren. . .

Koor
Vanuit dat licht zal de natuurlijke klank van jouw eigen ik komen, weergalmend als duizend donderslagen. . . .

Vairochana
De beelden en geluiden om je heen zijn je eigen gedachtenvormen. .

Koor
Je maakt een overgangsreis. . .

Vairochana
Koor
Maak de juiste keuze. . .

Wagner
Ben ik nu stervende?

Vairochana
Koor
Je kunt niet sterven. Word jezelf.

Cosima
(tegen Betty) Ga een dokter halen. . . Dokter Keppler. . . Snel. . .
(Betty rent de kamer uit.)

Wagner
(tegen Vaichorana) Ik kan niet sterven. Vandaag niet. Mijn boeddhistische drama. . . Mijn leven is nog niet voltooid. . . Er is iets wat ik nog moet schrijven. . . mijn boeddhistische drama. . .

Cosima
Wat? Tegen wie heb je het?

Wagner
Dertig jaar ben ik van plan geweest. . . Deze taak dringt zich aan me op. . . Als een stortvloed. . .

Cosima
Wat?

Wagner
Ik moet dit schrijven. . . (Als Wagners agitatie tot een climax is gekomen, die Cosima tracht te sussen, is er plotseling een grote kalmte.)

Vairochana
Er is geen moeten meer. Elk leven blijft onvoltooid, tenzij we onze uiteindelijke toestand bereiken. En alle werken zijn al geschreven, alle verhalen zijn al eens verteld, zelfs de jouwe.

Wagner
Ik begrijp het niet. . . Ik kan vandaag niet sterven. . .

Vairochana
Hoe vaak heb je niet gezegd dat de wereld waarin jij leeft, louter kwaad is? Een vreselijke en weerzinwekkende wereld? Die zou je zonder spijt moeten verlaten.

Wagner
Ja, dat heb ik gezegd, omdat ik deze wereld wilde veranderen. . . Ik heb gedaan wat ik kon om haar te veranderen! Ik ben een strijder. . . Geboren om te strijden. . . .

Cosima
Alsjeblieft, niet praten. . .

Vairochana
Als je een strijder bent, zal je altijd verliezen. . . Alle strijders verliezen. . . Je kunt de orde van de wereld niet bestrijden. . . De wereld is je vijand niet. . . De enige vijand die je hebt, ben je zelf. . . En ook de enige vriend. . .

Cosima
Alsjeblieft, Richard. . . Luister nou. . . Richard. . .

Wagner
Ik had visioenen van een eindeloze nacht, de duisternis van het graf... Heb ik me vergist?

Vairochana
Ik zal je iets vragen: heb je in je hele leven en werk ooit een edele waarheid ontdekt?

Wagner
Wat voor edele waarheid?

Vairochana
Als je die ontdekt had, zou je het wel weten.
(Ondertussen bekommert Cosima zich om Wagner, probeert hem weer tot leven te wekken. Ze luistert naar wat hij zegt, maar begrijpt er niets van).

Wagner
Al bijna dertig jaar. . . Een verloste vrouw. . . Prakriti. . . Eindelijk toegelaten. . . om te leven, niet om te sterven. . . Van lijden naar medelijden. . . Liefde, hartstochtelijke liefde. . . Hoe kon de Boeddha die beantwoorden? Uitgesloten. . .

Cosima
Zeg alsjeblieft niets meer. . . Je maakt me bang... Het is onzin... Richard, alsjeblieft. . .

Wagner
Ware edelmoedigheid. . . een onderwerp van ware edelmoedigheid.

Cosima
Stil nou!. . . Je moet rusten!. . . Dokter Keppler komt eraan. . .

Wagner
Ik kon het niet schrijven. . . Ik kon het niet...

Koor
Om sumbhani sumbha Om grihana. . .

Wagner
(herhaalt) Om grihana. . .

Cosima
(angstig) Wat zeg je nou toch? Richard!

Koor
Om anaya... (Cosima meent dat Wagner aan het ijlen is. Ze probeert hem te kalmeren. Ze wil hem rustig houden totdat de dokter er is, maar Wagner is rusteloos.)

Wagner (tegen Vairochana)
Word ik opnieuw geboren? Lijden, verlangen, ziekte, dood. . . steeds opnieuw?

Vairochana
Dit is het beslissende moment. Hoe je geest is bij je dood, bepaalt je toekomstige leven. . . Hier komt het zuivere licht!

Wagner
(dekt zijn ogen af) Het verblindt me. . . Ik kan het niet bevatten!

Vairochana
Je zult herboren worden, lager of hoger, of je wordt bevrijd. Beslis nu.

Wagner
Ik moet mijn legende schrijven. . . Ja, het verhaal van Prakriti. . .

Vairochana
Nee, dat hoef je niet.

Wagner
Wat bedoel je?

Vairochana
Ik zei het al, alle werken zijn al gemaakt. De tijd staat stil. Je hebt geen haast. Het enige wat je moet doen, is je uiteindelijke keuze bepalen.

Wagner
Welke keuze?

3.
Vairochana trekt een gordijn open en we zien de buitenkant van een armoedige Indiase herberg, met een paar tafels. Hij gaat als klant aan een van de tafels zitten. Wagner bekijkt het tafereel. Cosima ziet alleen Wagner. Prakriti, een jong meisje, maakt blootsvoets de tafels en de vloer schoon met een doek en een korte bezem.

Prakriti
(tegen Vairochana) Wat wilt u?

Vairochana
Een pot thee. (Ananda verschijnt. Hij is als monnik gekleed en draagt een aalmoezenbakje. Hij gaat van tafel tot tafel. Hij ziet Prakriti.)

Ananda
Ik heb dorst. Geef me alsjeblieft een kop water.

Prakriti
Dat kan niet.

Ananda
Waarom niet? Omdat je het druk hebt?

Prakriti
Dat is de reden niet.

Ananda
Wat is de reden dan?

Prakriti
Ik ben van de laagste kaste. Ziet u dat niet? Ik mag u niet bedienen.
(Hij kijkt haar intens aan.)

Ananda
Hoe heet je?

Prakriti
Ik mag u zelfs mijn naam niet zeggen.

Ananda
Jawel. Vertel dan. (Ze kijkt hem aan en lijkt volledig overtuigd door zijn rustige zelfvertrouwen.)

Prakriti
Ik ben Prakriti.

Ananda
Geef me een kop water, Prakriti. (Ze aarzelt, kijkt om zich heen, geeft de jonge monnik dan een kop water. Hij drinkt, geeft haar de lege kop terug.)
Dank je. (Ze kijken elkaar aan en blijven even roerloos staan. Andere klanten roepen om Prakriti. We horen haar naam vanuit de coulissen. Ze verroert zich niet.)
Ze roepen je. (Pakriti verroert zich niet.)

Prakriti
U zou hier niet moeten blijven. Dit is geen plek voor u.

Ananda
Waarom niet?

Prakriti
De mensen hier zijn soms agressief.

Ananda
Geweld is overal.

Prakriti
Hoe weet u dat?

Ananda
(glimlacht) Mag ik nog wat water?
(Ze knikt en schenkt nog wat water in. Hij drinkt het op en kijkt naar haar. Zij kijkt naar hem. Er komt een man op, een klant, die naar Prakriti toe loopt. Hij is woedend dat hij zijn bestelling nog niet heeft gekregen en roept opnieuw om Prakriti. Vairochana grijpt rustig zijn pols beet alsof hij hem wil tegenhouden. De man verzet zich niet en blijft staan. Een tijdje lang zeggen Prakriti en Ananda geen woord. De tijd lijkt stil te staan. Dan geeft Ananda haar de lege kop en loopt weg. Ze kijkt hem roerloos na.)

Klant
Prakriti! Hoor je me niet?

Prakriti
(blijft Ananda nakijken) Ik kom eraan.

4.
Dokter Keppler, voorgegaan door Betty, komt haastig Wagners kamer binnen en gaat dicht bij hem staan. Cosima wil met hem praten, maar hij gebaart haar stil te zijn. Hij neemt Wagners pols op en luistert naar zijn adem, terwijl op de achtergrond de herberg achter het doek verdwijnt en Prakriti langzaam het toneel verlaat.

Cosima
(zachtjes, tegen Keppler) Wat is het? Wat denkt u?

Dokter Keppler
Het lijkt een hartaanval.

Cosima
Is het ernstig?

Dokter
Let me see.
Laat u me eerst eens kijken.
(De arts maakt Wagners overhemd los. Wagners ogen zijn dicht.) Alstublieft, blijft u rustig. . . Niet bewegen...
(Wagner, die nog steeds erg geagiteerd is, is zich bewust van wat er op de achtergrond gebeurt en hoort de muziek; hij slaat zijn ogen op.)

Wagner
Wat is het? Zeg dan!

Dokter
Niet praten. . .

Wagner
Wie is dat meisje? Is ze Prakriti? En die monnik? Wie is hij?
(De arts en Cosima kijken elkaar aan. Ze begrijpen niet waar Wagner het over heeft.)

Cosima
Niet praten, Richard. . . Alsjeblieft. . .

Wagner
Wie heeft hen hier binnengelaten? (tegen Cosima)
Heb jij dat gedaan? Zeg dan! Heb jij ze binnengelaten?

Cosima
Ik heb niemand binnengelaten.

Dokter
Weest u stil... Alstublieft...

Wagner
Waar komt die muziek vandaan? (grijpt de arts bij zijn kraag)
Geef antwoord!

Cosima
Zeg nou niets meer, alsjeblieft. . . Wees stil. . .
(Vairochana komt op.)

Vairochana
Ze hebben gelijk. . . Je moet je stil houden. . .

Wagner
Maar vertel me: waar ben ik? Wat gebeurt er? Ben ik dood? Was dat meisje Prakriti?

Vairochana
Ananda. Je kent hen. Je wilde toch hun verhaal schrijven, weet je nog?

Wagner
Ja, ja. . . Prakriti. . .

Vairochana
Kijk maar ’s. . . Dit is Prakriti’s huis. . . Haar moeder is aan het koken.

5.
Op de achtergrond wordt het gordijn weer opengetrokken en een nieuw decor wordt onthuld. In een armoedig huis is een oudere vrouw, blootsvoets en armoedig gekleed, bezig rijst met groenten te bereiden. Prakriti komt binnen.

Prakriti
Goedenavond, moeder. . . Vanwaar al dat eten?

Moeder
Omdat we vanavond een gast hebben.

Prakriti
Een gast? Wie?

Moeder
Doet dat ertoe?

Prakriti
Natuurlijk! Ik wil weten wie onze gast is!

Moeder
Soms zie jij een man, en die man is een andere man.

Prakriti
Wat bedoel je?

Moeder
We zijn niet één, mijn lieve dochter. We dragen allemaal een paar geesten in ons mee. Dat zijn onze gezellen, onze schaduwen, zij zijn deel van onszelf. Soms praten ze tegen ons, maar we luisteren niet naar hun stemmen. Ze zijn afkomstig uit een verdwenen wereld. Voel je hen niet soms?

Prakriti
Nee! Ik wil weten wie onze gast is!

Moeder
Het is een edelman.

Prakriti
Een edelman? Hier?

Moeder
Hij is de neef van prins Siddhartha. Maak je gereed om hem te begroeten.

Prakriti
Ik wil hem niet zien.

Moeder
Waarom niet? (Prakriti aarzelt.)
Vertel me waarom!

Prakriti
Omdat ik vandaag. . . Vandaag heb ik een man ontmoet. . . een jonge man. . . Ik geloof dat ik van hem hou... Ik hou van hem.
Ik wil geen andere man zien. . . (Er wordt op de deur geklopt. Prakriti wil al vluchten. Ananda loopt de kamer in. Prakriti kan geen woord uitbrengen.)

Moeder
Wat aardig dat u bent gekomen, Ananda. Ik laat jullie alleen en ga het eten klaarmaken.
(De moeder loopt weg. Prakriti is verbaasd maar dolblij.) Prakriti
Ben je echt een edelman?

Ananda
Nu niet meer.

Prakriti
Wat bedoel je?

Ananda
Ik heb die woorden achter me gelaten. Ze betekenen nu niets meer voor me.

Prakriti
Ben je een neef van prins Siddhartha?

Ananda
Ja. En, zoals je ziet, een van zijn volgelingen.

Prakriti
Vertel eens wat over hem.

Ananda
Wat wil je weten?

Prakriti
Waarom hij de Boeddha wordt genoemd: de Ontwaakte.

Ananda
Lang geleden verliet hij zijn paleis aan het water. Hij wilde weten waarom de mens moet lijden. Hij wilde weten waarom lijden onze natuurlijke staat is. Hij wilde weten hoe we ervan verlost kunnen worden. Hij vroeg het tal van mensen, hij bezocht allerlei plaatsen. Hij trok zich terug in het bos. Totdat hij op een dag ontwaakte. Hij begreep alles. Hij begreep waarom wij lijden. Hij begreep waarom lijden onze natuurlijke staat is. Hij begreep hoe we genezen kunnen worden. En hij ging op weg, begon overal te preken. Ik volgde hem.

Prakriti
Waarom verwerpen de Brahmanen hem?

Ananda
Omdat hij de waarheid zegt.

Prakriti
Hoe leven jullie?

Ananda
We zingen, bedelen, mediteren.

Prakriti
Waarom mediteren jullie? Waarover?

Ananda
We proberen onze verlangens en onze haat te overwinnen.

Prakriti
Heb jij verlangens?

Ananda
Een paar.

Prakriti
Wat voor verlangens? Vertel! (Ananda aarzelt.)

Ananda
Mijn neef zegt dat ik te dol op vrouwen ben. En dat is een zwakte, zegt hij.

Prakriti
Waarom is het een zwakte?

Ananda
En jij dan? Wat verwacht jij van het leven?

Prakriti
(Als antwoord zingt ze een ballade)
Onderweg zag ze een oude man. Hij vroeg haar: waar ga je heen? Ze zei: ik ben op zoek naar een prins. Verspil je tijd niet, zei de oude man.
Toen ze terugkwam, was het avond. De oude man vroeg: heb je hem gevonden? Nee, zei ze, en nu ben ik te laat. Verspil je tijd niet, zei de oude man.
De volgende dag zat de oude man er nog steeds,
was aan het bedelen, toen het meisje langskwam.
Ze zei tegen hem: ik moet opschieten. Verspil je tijd niet, zei de oude man.
Toen ze terugkwam, was ze uitgeput. Ze snikte, was de wanhoop nabij. Ze zag de oude man in het donker en ging huilend naast hem zitten.
Niet huilen, zei hij, kijk naar mijn gezicht. Hij was van een stralende schoonheid. Ze zei verbaasd: wie ben jij? Doet het ertoe? vroeg hij.
Ze zei tegen hem: hoe kon ik weten dat je zo dicht bij me was? Hij zei tegen haar: hoe kon ik weten dat je naar mij zocht?

Ananda
Waarom kijk je zo treurig? Waarom heb je tranen in je ogen? Waarom koos je juist dat lied?

(Ze geeft geen antwoord. Zwijgend kijken ze elkaar aan. Ze worden verliefd. Bijna omhelzen ze elkaar. Hun bewegingen zijn traag, verstild – een erotische dans van aantrekking, maar ze raken elkaar niet aan.)

6.
Achterin verschijnt Boeddha, Ananda ziet hem niet. De muziek wordt ineens heel anders. Wagner merkt de verschijning van de Boeddha op en luistert een ogenblik naar wat hij zingt.

Boeddha
Omomom Sarwa Buddha dakiniye. . .

Wagner
Luister!. . . Stil!. . .

Cosima
Luisteren naar wat?

Wagner
Niets zeggen. . . (tegen Vairochana)
Wie is hij? Is hij de Boeddha? De Boeddha zelf? De Ontwaakte?

Boeddha
Koor
Uit de leegte komt een lotus voort, uit de lotus een maan, uit de maan een rode bron, die de bron is van alle verschijnselen, en de rode letter BAM, omcirkeld door een mantra-rozenkrans. Deze veranderen in een achtbladige lotus met in het midden een zonnemandala.
Daar stijgt een vrouw uit op. Vajrayogini. Ze heeft een roodkleurig lichaam, dat gloeit als een vuur. Ze heeft één gezicht, twee handen en drie ogen. . .
(Prakriti, nog steeds met haar gezicht naar Ananda gekeerd, gaat even schuil achter een bamboescherm, dat door haar moeder is neergezet. Dan komt Prakriti – althans de persoon van wie we menen dat het Parkriti is – weer terug, op dezelfde plek, ze kijkt nog steeds naar Ananda, maar zij heeft een gedaanteverandering ondergaan: ze is nu de godin zelf, zoals ze in het lied wordt beschreven, met een roodkleurig lichaam en drie ogen. In haar rechterhand, die is uitgestrekt en naar beneden wijst, houdt ze een gebogen mes, in haar linkerhand een schedelbeker vol bloed, dat ze in haar opgeheven mond laat vloeien. Haar jonge borsten zijn naakt en vol. Haar hoofd is getooid met vijf mensenschedels, en ze draagt een halsketting, die 50 schedels telt. Om haar heen een laaiend vuur. Ze is even aantrekkelijk als angstwekkend, de personificatie van de begeerte. Ananda werpt zich ter aarde neer. Hij is doodsbang en kan geen woord uitbrengen.

Boeddha
Koor
In haar rechterhand, die naar beneden wijst, houdt ze een gebogen mes, in haar linker een schedelbeker vol bloed. Haar zwarte steile haar komt tot haar middel. Haar borsten zijn vol en ze draagt een halssnoer met 50 mensenschedels. Vajrayogini.

Vajrayogini
O yo sa wa u a... (Ananda staat op en houdt zijn handen voor zijn ogen.)

Ananda
Vanaf mijn vroege jeugd heb ik dit spookbeeld gezien. Ze heeft me altijd achtervolgd. Waarom? Wat wil ze? Wil ze me helpen?
Maar ik kan haar nog niet onder ogen komen, ik ben te zwak. . .
(tegen haar) Wie ben jij?

Koor
Om vajra dhupe ah hum... (De Boeddha en Vajrayogini verdwijnen. Prakriti’s moeder zet het bamboescherm weer weg en Prakriti verschijnt weer: een arm, onschuldig en mooi meisje. Ze ziet dat Ananda wegloopt zonder om te kijken.)

Prakriti
Ananda! Ananda! (De aanblik van Vajrayogini heeft hem doodsbang gemaakt.) (met tranen in haar ogen)
Waarom gaat hij weg? Waar zag hij me voor aan?
(tegen haar moeder) Wat heb ik gedaan?

Moeder
Ik kan je geen antwoord geven.

Prakriti
Wie kan me antwoord geven?

7.
Op het moment dat Prakriti Vajrayogini werd, kwam de jonge Carrie Pringle Wagners kamer binnen. Ze heeft bloemen in haar hand. Als ze ziet dat Wagner ziek is en dat Cosima en de dokter bij hem staan, blijft ze bij de deur staan en kijkt vanaf een afstand toe. Prakriti en haar moeder verlaten het toneel.

Wagner
(fluistert) Dat was Vajrayogini. . . De godin. . . Ik weet...

Cosima
Wie? Wat zeg je?

Carrie
(schuchter) Wat is er gebeurd?
(Cosima draait zich om en ziet haar.)

Cosima
Wie heeft u binnengelaten? U hoort hier niet.

Carrie
Wat is er gebeurd. . . Vertel het me, alstublieft. . .

Dokter
Een hartaanval. . .

Carrie
Kan ik iets doen?

Cosima
Ja, hier weggaan. . .

Dokter
(tegen Cosima) Alstublieft, niet schreeuwen. . . Rustig blijven. . .

Carrie
Ik weet wie Vajrayogini is.

Dokter
En?

Carrie
Het is een Indiaanse godin. . . de godin van de zegen, koningin der dakinis. Ze draagt mensenschedels om haar hals. . .

Cosima
(luid) Hoe kent u haar?
(Cosima pakt Carrie’s bloemen en gooit ze op de grond.) Ik wil u hier niet meer zien! Gaat u weg! Hoort u me? Ga weg!

Carrie
O! O! (Dokter Keppler probeert hen uit elkaar te halen.)

Dokter
Alstublieft! Rustig aan! (wijst naar Wagner)
Kijk, kijk!. . . Hij wil iets zeggen. . . Hij wil dat u stil bent. . . Alstublieft. . .
(Wagner doet grote moeite om een paar woorden uit te brengen. Ze komen allemaal om hem heen staan om te horen wat hij probeert te zeggen.)

Wagner
Ssst. . . Ik wil zien... Ik wil horen. . .

Carrie
(fluistert) Wat horen?

Dokter
Rustig. . .

Wagner
Wie kan haar antwoord geven? Wie kan Prakriti antwoord geven?
(Ze vallen alle drie stil. Ze kijken naar Wagner, die iets ziet dat de anderen niet zien.)

8.
Het gordijn wordt weer opgetrokken en nu zien we het Indiase landschap. Onder een boom Boeddha in kleermakerszit, omringd door een groep monniken en volgelingen. Hij is net als hen gekleed. Ze zingen, vredig maar krachtig, ceremoniële teksten in het Sanskriet. Prakriti komt op. Ze is verward.

Prakriti
Bent u Siddhartha? Ik moet u spreken.

Boeddha
(vriendelijk) Waarover?

Prakriti
Ik ben ongelukkig. Overdag ben ik rusteloos, ’s nachts kan ik niet slapen. Ik ben bezeten. Ik voel dat ik niet lang meer te leven heb.

Monniken
Um pai...

Boeddha
Weet u waarom u ongelukkig bent? (Wagner buigt zich naar voren, zeer geïnteresseerd.)

Prakriti
Ja, omdat ik verliefd ben. En de man van wie ik hou, kan niet de mijne worden omdat hij tot uw orde behoort en gezworen heeft nooit een vrouw te bekennen. Zijn naam is Ananda.
(Ze wijst naar hem.) Hij is de enige die ik begeer, ooit heb begeerd, voor altijd. Als u me niet toestaat me met hem te verenigen, zal ik sterven.

Monniken
Shänting kuruye söha...

Boeddha
Doe jezelf alsjeblieft niets aan. De dood biedt geen uitkomst. Uw begeertes zullen u blijven achtervolgen. Luister. We lijden allemaal. Ons doel is elke mens te bevrijden van zijn lijden. Om dat te bereiken, moeten we onszelf van onze begeertes bevrijden.

Prakriti
Weet u wat lijden is? Hebt u zelf geleden?

Boeddha
Meer dan je je kunt voorstellen. En ik zal je dit zeggen, Prakriti: die verlangens komen voort uit een illusie.

Prakriti
Welke illusie?

Boeddha
Dat onze verlangens goede meesters zijn. Dat we ze moeten bevredigen, koste wat kost. Dat dat het doel is van ons leven. Nee, Prakriti. Geloof me. Onze verlangens zijn nooit duurzaam en bezorgen ons alleen maar meer leed. We moeten leven door lief te hebben en eindeloos medelijden te betrachten jegens al diegenen die gevangen zitten in deze wereld van nodeloze pijn.

Prakriti
Laat mij toe tot uw orde. Zodat ik bij Ananda kan zijn.

Ananda
Je kan niet tot de orde toetreden. Dat mogen vrouwen niet.

Prakriti
Waarom is dat niet toegestaan? (Een oude Brahmaan komt binnen; hij draagt het traditionele witte gewaad en het koord om zijn hals. Hij behoort niet tot de volgelingen van de Boeddha en is het met hen oneens.)

Oude Brahmaan (vijandig)
Waarom? Je vraagt waarom? Omdat het moeilijk, vrijwel onmogelijk is voor een vrouw om haar ware aard te vergeten!

Prakriti
Hoe weet u dat?

Oude Brahmaan
Alle goeroes zeggen het! Het is de waarheid! Je bent opgevoed in ons heilige geloof, je moet het respecteren!
(wijst naar de Boeddha en zijnvolgelingen)
Van hen valt niets te verwachten! Zij bidden niet tot onze goden! Ze spreken de waarheid niet!

Prakriti
Is het voor een man gemakkelijker om zijn ware aard te vergeten?

Ananda
Ja. Ze zeggen van wel.

Prakriti
Maar waarom zou ik mijn aard moeten vergeten? Een vrouw heeft het recht lief te hebben en de moeder van een kind te zijn! Hoe kan dat afgezworen worden?

Boeddha
Het is waar: ik heb altijd geaarzeld om een vrouw in onze broederschap toe te laten.

Brahmaan
Geen aarzeling! Vrouwen kunnen niet worden toegelaten!

Prakriti
Dat is onnatuurlijk! Liefde is wat ik ken en liefde is het enige wat ik ken. Liefde is kracht, liefde is schoonheid. Zonder liefde ben ik niets! Heb ik geen leven! Ananda!
(rent naar Ananda en probeert zijn arm vast te grijpen) Kom met me mee, Ananda! Nu!

Moeder
Ja, kom mee! Blijf toch niet bij die mannen hier, ze kennen de liefde niet!

Prakriti
Aanvaard je geluk. Wie ben ik dat je me afwijst! Kom mee!
(Ananda blijft terneergeslagen en roerloos staan.)

Ananda
Prakriti, alles wat je zegt, gaat me aan het hart. Ik hou steeds meer van je, maar ik kan mijn gelofte niet breken. Die gelofte is het fundament van mijn leven. Vrouwen lijden net zoals wij, maar wij hebben geen medelijden met hen. Wat voor hoop is er voor ons? Is er een hoger soort liefde?

Brahmaan
Haal haar hier weg! Ze krijgt wat ze verdient.

Koor
Ze moet weg. Laat Ananda met rust. Ze moet verdwijnen.
(Een paar monniken lopen naar Prakriti toe, om haar eruit te zetten. De Boeddha heft zijn hand; plotseling staat iedereen stil.)

Boeddha
Niet huilen, Prakriti. (tegen allen)
Haar verdriet stamt van lang geleden. Ze vecht tegen een vreselijke kracht. Het is haar schuld niet. Luister. In een vorig leven was ze de dochter van een koninklijke priester. Een jongeman werd verliefd op haar. Zijn vader was een boerenleider, maar de jongeman was slim en erudiet. Ze ontmoetten elkaar bij een bron waar ze gestopt was om zich te verfrissen. Ze werd getroffen door zijn uiterlijk en de wijze manier waarop hij over het leven sprak, over het lot. Hij werd verliefd op haar. Ze moedigde hem met haar woorden aan. Ze gingen uiteen en algauw was ze hem vergeten.

Brahmaan
Zoals alle vrouwen doen.

Boeddha
Een tijdje later ging de jongeman met zijn vader naar het paleis van de koninklijke priester om het meisje om haar hand te vragen. Ze weigerde hooghartig en zei: ‘Wat kan ik met jou te maken hebben? Het enige wat jij te bieden hebt, is armoede en trots. Jij hoort hier niet.
Ga weg, je hebt wat je verdient, ga en kom nooit meer terug!’ De jongeman is hier nooit overheen gekomen. Hij leefde in eenzaamheid en ellende. Die man was een vorige incarnatie van Ananda.

Moeder
Hoe weet u dat?

Wagner
Ja!. . . En hoe kan zij dat weten?
(Plotseling pakt Prakriti een dolk en dreigt zichzelf dood te steken.)

Prakriti
Waarom zou ik blijven leven als mijn leven toch niets waard is?

Koor
Nee! Hou haar tegen! Ze is bezeten! (Verscheidene monniken en haar moeder proberen haar te beletten zichzelf dood te steken. Ze slaat hen van zich af.)

Prakriti
Waarom zou ik om het leven geven? Laat me toch sterven!

Moeder
Prakriti! Denk aan wat ik je verteld hebt. We zijn één. . . onze schaduwen. . .

Prakriti
Waarom zou ik boeten voor wat ik niet heb gedaan?

Brahmaan
We weten wat je gedaan hebt!

Prakriti
Nee! Dat weten jullie niet! Ik weet het zelf niet eens meer!

Moeder
(woedend, tegen de Brahmaan) Hoe kunt u mijn dochter veroordelen? Waarom moet zij een ongelukkig leven hebben? Hoe weet u wat er in het verleden gebeurd is? Was u erbij?

Brahmaan
Ik ga niet in discussie met een vrouw.

Moeder
(tegen Ananda) Herinner jij het je?

Ananda
(na aarzeling) Nee, ik herinner het me niet. Maar ik vertrouw op de Boeddha. . .

Moeder
Geloof je werkelijk dat mijn dochter een gevaar voor jou zou kunnen zijn? Een vrouw die van je houdt? Van wie jij houdt?
(Ananda kijkt naar de Boeddha, die roerloos blijft zitten.)

Prakriti
Willen jullie dat ik het bos inga, een geweer steel, reizigers vermoord? Willen jullie dat ik een bandiet word? Wat willen jullie? Dat ik de akkers in de fik steek? De huizen?
(Ze pakt een fakkel en zwaait daar dreigend mee om zich heen.) Zeg dan! Willen jullie dat ik de aarde in de as leg? De aarde ligt nu achter me!
(Behalve Boeddha ziet iedereen er angstig uit, zelfs Ananda. De moeder zou haar dochter willen kalmeren. Ze probeert tevergeefs haar vast te pakken.)

Moeder
Prakriti, nee. . . Alsjeblieft. . .

Wagner
Nee! Prakriti, nee!

Carrie
Hoor ik daar een vrouwenstem? Ik ruik een brandlucht, wat is dat?

Boeddha
Prakriti, waarom lijd jij? (Prakriti blijft roerloos staan en kijkt naar de Boeddha.)

Prakriti
Wat zegt u?

Boeddha
Ik vraag je: waarom lijd jij? Je wilt de aarde in de as leggen, maar wat weet je over de aarde? Weet je wel zeker dat de aarde werkelijk bestaat? Wil je je bij ons aansluiten?

Brahmaan
Wat?

Boeddha
(tegen Prakriti) Ik zeg: wil jij je bij ons aansluiten?

Prakriti
Zodat ik bij Ananda kan zijn?

Boeddha
Ja, dat kan. Je zou zijn leven kunnen delen zonder zijn vrouw te zijn.

Prakriti
Wat bedoelt u?

Boeddha
Het is een regel die we allemaal navolgen: geen persoonlijke bindingen.

Prakriti
Hoe zou ik samen kunnen zijn met de man die ik liefheb zonder zijn vrouw te zijn?

Wagner
Ja! Hoe zou ze dat kunnen?

Carrie
Wie spreekt daar? Wie is zij?

Boeddha
Kom bij ons. Je lijden heeft mij geraakt. Je zult de eerste vrouw zijn. Wij zijn hier om je te helpen. Je hoeft niet bang te zijn.

Brahmaan
Dat kan niet! Het is tegen alle regels!

Boeddha
(tegen Prakriti) Kom maar.

Prakriti
U zei dat u me zou helpen...

Boeddha
Ja.

Prakriti
Om wat te doen?

Boeddha
Het beeld dat je van jezelf hebt te vergeten.

Prakriti
Wat bedoelt u?

Boeddha
We dromen allemaal van elkaar. . . vol haat, vol liefde. . . veranderlijk als een flikkerende lamp. . .

Monniken
Shun yataiva rupah...

Boeddha
Ik zie mijzelf als een schim. . . Mijn huis is ingestort, al mijn lijden is verdwenen, ik voel me nergens mee verbonden... Probeer jezelf zo te zien, Prakriti. . .

Prakriti
Hoe zou ik dat kunnen? U zegt dat de geest grillig is, woelig en veranderlijk. Dat is de mijne niet. Want liefde is iets hogers. Ik zag de dood in de ogen en de dood verwelkomde me. Want de liefde is hoger. Als begeerte een drogbeeld is moet ik mezelf verbranden. Want liefde is hoger. Niet langer Prakriti. Ik ben liefde.
(zwijgt even) Ik ben bereid.

Brahmaan
Ze is niet alleen een vrouw, maar ze is een onaanraakbare! Van inferieur bloed!

Wagner
Inferieur bloed? Wat betekent dat?

Boeddha
(tegen de Brahmaan) Daar vraag ik niet naar.
(tegen Prakriti) Zul je de eden van je orde aannemen en je vrouwelijke hartstocht opgeven?

Prakriti
Ja, dat zal ik.

Boeddha
Wees één van ons.

Vairochana
Koor
(in de coulissen) Om mani pame hum...
(De oude Brahmaan gaat vol ongenoegen weg. Ananda loopt naar Prakriti toe en omhelst haar. Ze trekt een oranjegeel gewaad over haar versleten kledij aan, haar moeder doet hetzelfde. De Boeddha en de monniken zingen een traditionele soetra-tekst, deels in Sanskriet.)

Boeddha
Als een regenboog, als een bliksemschicht, als een luchtbel. Als een weerspiegeling van de maan in het water. Als de schaduw van het lichaam.

Ananda
Mag ik u wat vragen?

Boeddha
Natuurlijk.

Ananda
In plaats van Prakriti zag ik een vrouw die er gevaarlijk uitzag. . . maar heel aantrekkelijk. . . Was dat een godin?

Boeddha
Nee, Ananda, ze was geen godin.

Ananda
Wie was ze? Een illusie? Een droom?

Boeddha
Ja, en gevaarlijk. Maar ze liet jou de begoocheling zien van aantrekkingskracht en gevaar. Die bestaan alleen in onze geest, Ananda. Ik zat onder een boom, worstelde om mijn geest te bedwingen. Ik zag tal van mooie maagden. . .

Ananda
Die waren gestuurd door een duivel?

Boeddha
Ja. Ik weerstond ze. Zij liet me hun leegheid zien. Die maagden kwamen te voorschijn en verdwenen weer. Net als jij, Ananda, net als Prakriti, en iedereen hier.

Ananda
U ook?

Boeddha
Ja, Ananda, ik ook. Laat alle verlangens varen. . .
(tegen Wagner) Zelfs het verlangen nooit te sterven. Geef het verlangen op iemand anders te zijn. Een ander mens te haten of lief te hebben. Want we zijn allemaal één. Eén.

9.
Wagners ogen zijn dicht. Cosima verzorgt hem, geholpen door de dokter en het dienstmeisje, en Carrie Pringle staat een eindje verderop. Ze voelen allemaal dat er iets gebeurd is met Wagner, maar ze kunnen niet zeggen wat het is. Een soort visioen, een hallucinatie. Alle Indiase personages verdwijnen langzaam, behalve de Boeddha en Vairochana.

Wagner
(zacht) Is het voorbij?

Cosima
Wat?

Wagner
Is het allemaal voorbij?

Boeddha
Nee. Er is niets voorbij. Niets begint en niets eindigt.

Wagner
Wie bent u?

Boeddha
U weet wie ik ben.

Wagner
Ja, ik weet het.

Boeddha
Bent u nu gereed?

Wagner
Gereed, waarvoor?

Boeddha
Om de definitieve keuze te maken.

Vairochana
U hebt een uniek voorrecht gekregen. U hebt uw eigen werk gezien. Nu is het moment gekomen om het rijk van het zuivere licht en eindeloze vrede te bereiken.

Wagner
Dat was niet mijn werk.

Vairochana
Toch wel. Het was het verhaal van Prakriti, dat u altijd hebt willen vertellen.

Wagner
Het was niet mijn werk. Dat weet ik. (tegen Cosima en de dokter)
Hebben jullie het gehoord?

Cosima
Wat gehoord? Nee, wij. . .

Dokter
Was er iets te horen? (Dokter Keppler kijkt naar het dienstmeisje, dat met haar hoofd schudt.)

Carrie
Ja... Ja, ik heb het gehoord...

Wagner
En hoe was het? Hoe vond je het?

Carrie
Ik vond het geweldig. Het was. . . schitterend. Heel ontroerend. . .
(tegen Cosima en de dokter) Vonden jullie niet?

Dokter
(aarzelend) O ja... Het was subliem... Zonder meer...

Cosima
Een meesterwerk. . . Echt. . .

Wagner
Stelletje stompzinnige. . . ! Onnozelaars! Jullie doen alsof jullie het werk mooi vonden! Jullie hebben geen benul van muziek! ‘Schitterend!’ Hoe kun je zoiets zeggen?
(tegen Carrie, nadrukkelijk) Geef alle begeerte op. . . Kies de leegte, niet-zijn. . . Waarom? Een echte kunstenaar kan de wereld niet accepteren zoals ze is! Dat is onmogelijk!
(Zowel Cosima als Carrie probeert hem te kalmeren.)

Cosima
Richard, alsjeblieft. . . Richard. . .

Wagner
Wij moeten sterk zijn! We moeten winnen! We moeten veroveren! Weg met de gevestigde orde! Ik geloof in het nieuwe ras, de nieuwe samenleving, de nieuwe mens! Ja! Weg met Prakriti’s krachteloze water! Ik kies het heldenbloed van Siegfried, het bloed van... van...
(Zijn stem sterft weg. Hij slaat een glas water dat Cosima hem bracht uit haar hand, valt dan achterover.) (zacht) Cosima. . .

Cosima
(gaat bij hem staan) Ik ben bij je, liefste. . .

Wagner
Dit werk is voor jou...

Cosima
Richard. . .

Wagner
Vreemd. . . Nu voel ik me rustig. . . Hoorde je wat hij zei?

Cosima
Ja.

Wagner
Vergeef me. . . Dank je, Cosima. . . Alles is goed.
(Wagner is volstrekt roerloos. Cosima, de dokter, Carrie en het dienstmeisje scharen zich om hem heen. De dokter neemt zijn pols en kijkt de anderen aan: het is afgelopen. Cosima laat haar hoofd in haar armen vallen. Duisternis valt neer. Ze zingen – en spreken – in een traag crescendo. We verstaan slechts enkele woorden.)

Allen
Om mani päme hum... Het is het moment van verlossing. . . In de toevlucht van Boeddha. Hij is dood. Het is een moment van edelmoedigheid. . . Een moment van pijn. . . De Dharma wordt bereikt, verwezenlijkt. . . Het is allemaal voorbij, niets aan te doen. . . Heb erbarmen. . . Medelijden helpt niet. . . Wees aandachtig, vurig, bewust. . . Open je geest. . . Zoek een toevlucht. . . De koninklijke wagen wacht op je. . . Het is allemaal voorbij. . . Laat alle hoop varen. . . Elk verhaal is al eens verteld. . . Een held is gestorven. . .

Koor
(gesproken en gefluisterd – als ‘kosmisch geluid’)

Sopraan
‘Hoe meer ik mijn persoonlijke behoeftes bevredig door niets anders te zoeken dan de bevrediging van de universele liefde voor de mens, des te meer vernietig ik mijn zelfzucht door op te gaan in het Universele; en de meest volledige – de meest noodzakelijke – vernietiging van eenzelvig individualisme wordt bereikt in de dood, het opgeven van het leven en het eigen ik.’

Alt
‘Zo liet hij in één lange adem dat onbevredigde verlangen aanzwellen van de eerste bekentenis van de lichtste huiver van aantrekkingskracht, via half geslaakte zuchten, via hoop en angst, klachten en wensen, naar de meest vastberaden poging de bres te vinden die voor het hart een pad opent naar de zee van eindeloze liefdesvreugde. Tevergeefs! Krachteloos vervalt het hart weer tot hunkering naar zijn verlangen – verlangen zonder bevrediging; want elke bevruchting zaait de zaden van nieuwe verlangens, totdat het brekende oog in zijn laatste uitputting een glimp van de hoogste zegen ziet; het is de zegen van het verlaten van het leven, van niet meer zijn, van de laatste verlossing in dat wonderbaarlijke rijk. . . zullen we het de Dood noemen? Of is het soms de wonderwereld van de nacht?’

Tenor
‘Idealiteit van de Man – Natuurlijkheid van de Vrouw – Boeddha – Het emancipatieproces van de Vrouw vindt plaats onder extatische stuiptrekkingen. Liefde – Tragedie.’
‘Laten we ons wijden aan die mooie dood waarin al deze begeertes en verlangens omhelsd en tot rust gebracht worden. Laten we gelukkig sterven, met vredige en glanzende ogen, met de hemelse glimlach van de overwinnaar. En niemand zal lijden wanneer wij overwinnen. Vaarwel, mijn engel, vaarwel, liefste.’

Bas
‘Hier wordt de Vrouw zelf verheven boven de natuurlijke wet van het geslacht, waaraan zij, zo geloven zelfs de meest wijze wetgevers, zozeer gebonden bleef dat de Boeddha zelf meende dat het noodzakelijk was haar de mogelijkheid van heiligheid te ontzeggen. Het is een prachtig aspect van de legende, die laat zien hoe de Volmaakte Overwinnaar ertoe gedreven werd de Vrouw toe te laten.’

(Wagner loopt langzaam naar Vairochana en de Boeddha, alsof hij naar hen toe werd geleid. Cosima, Carrie, de dokter en het dienstmeisje hebben niets in de gaten. Ze blijven naar de lege stoel staan kijken. Als Wagner vlak bij Vairochana is, tikt de monnik hem op de schouder. Wagner draait zijn hoofd om en kijkt kort de kamer in. Hij kijkt naar Cosima, Carrie, het dienstmeisje en de dokter, die nog roerloos rond de fauteuil staan. Hij kijkt naar zijn eigen leegte. Dan wendt hij zijn hoofd af en loopt achter Vairochana aan de kamer uit.)

WAGNER DREAM

Un opéra de Jonathan Harvey
Livret de Jean-Claude Carrière

SCENE 1

Une pièce vide dans le Palazzo Vendramin à Venise. Dehors, il pleut. On entend parfois la sirène d'un bateau. La femme de chambre, Betty, entre. Elle porte un plateau de petit-déjeuner (sur lequel sont posés la cafetière, le sucrier, le pot à crème, etc.). Soudain, un éclair et un violent coup de tonnerre s’abattent simultanément. Betty sursaute. Les pots se heurtent et des gouttes de lait éclaboussent le plateau. Betty retrouve son calme, pose le plateau sur une table et l'essuie avec un chiffon. Elle est sur le point de se retirer quand Wagner fait son apparition, suivi de sa femme, Cosima. Il est très agité.

COSIMA
Que se passe-t-il ? Dites moi !

Wagner ne répond pas tout de suite. Betty tire sa révérence et s’en va. On entend des voix au-dehors quand la porte s’ouvre. Une fois la porte fermée, Wagner se tourne vers Cosima et dit :

WAGNER
Combien de fois dois-je te le répéter ! Je ne veux pas de visite ! J'ai besoin d'être seul, j'ai du travail !

COSIMA
Je vais te laisser seul. Veux-tu que le déjeuner soit servi ici ?

WAGNER
Oui, s'il te plaît. Et ne laisse entrer personne. Sauf Carrie Pringle.

COSIMA
Carrie Pringle ?

WAGNER
Elle a joué dans Parsifal, tu ne te souviens pas d'elle? Une des jeunes filles.

COSIMA
Ah, elle.

WAGNER
Oui.

COSIMA
Tu l'as invitée ?

WAGNER
Cosima, s'il te plaît.

COSIMA
Est-ce qu'elle va nous rendre visite ?

WAGNER
Elle est à Venise. C'est tout ce que je sais. S'il te plaît, ne recommence pas.

COSIMA
Recommencer quoi ?

WAGNER
La querelle habituelle.

COSIMA
N’ai pas peur. De toute façon, tu es souffrant. Tu dois te reposer. (Un coup) Pourquoi vient-elle ici ?

WAGNER
Je ne sais pas.

COSIMA
Je ne te crois pas.

WAGNER
Je sais.

COSIMA
Parfois je me demande : suis-je vraiment sa femme ? Combien de fois m'as-tu trahie ? Tu ne le sais même pas.

WAGNER
Tu parles de mariage, pourquoi ne parles-tu jamais d'amour ?

COSIMA
D’amour?

WAGNER
Pourquoi ne parles-tu jamais de ce dont j'ai besoin ? Pourquoi n'essayes-tu jamais de me comprendre ? Je m’évertue à t’emmener au-delà de la vie ordinaire ! D’ouvrir ton coeur et ton esprit ! Et tu résistes! Tes préoccupations sont toujours tournées vers le passé ! Jamais vers le futur ! A propos de ce que je veux faire, de ce que je vais faire !

COSIMA
Je sais ce que tu vas faire!

WAGNER
Encore ! Écoute, maintenant je te demande de me laisser seul ! Je ne peux pas supporter ça plus longtemps! J'ai du travail, tu comprends ? Du travail ! Sors d'ici !

Cosima sort à contrecœur et referme la porte. Wagner fait les cent pas; il est agité. Il s'assied à sa table, boit du thé et écrit quelques lignes, en essayant de retrouver ses esprits. Dehors, on entend toujours la pluie et la sirène d'un bateau. Dans une autre pièce, on entend Cosima qui joue Praise of tears de Schubert, sur un piano situé dans les coulisses. Wagner marmonne quelque chose et se met au travail. On entend :

WAGNER
Qui est-elle vraiment... ? Qui est Prakriti... ?
Qu’attend-t-elle de lui ? Que représente-t-elle ? Pourquoi Bouddha a-t-il changé d'avis ? Voyons...

Il se lève, fait quelques pas en murmurant :

WAGNER
C’était une femme d'une caste inférieure ... Mais...

Il s'assied à nouveau. Rédige quelques notes.
Brusquement, il se raidit, puis s'effondre. Sa tête tombe sur la table, brisant une tasse du petit-déjeuner. Il suffoque :

WAGNER
Cosima... Co...

Il s’empare de la clochette et la sonne vigoureusement. La musique commence : le son de la clochette se transforme en celui d’une solennelle cloche bouddhiste, un gong traînant. Mais Wagner ne le remarque pas. Sa tête est toujours posée sur la table. Son visage est déformé par la douleur.

SCENE 2

Betty, la femme de chambre, entre dans la pièce. Elle voit Wagner et comprend qu'il est en danger. Elle sort précipitamment en appelant :

BETTY
Madame !... Madame !...

L'ambiance générale change. Le tonnerre se dissipe au loin. La luminosité de la pièce devient étrangement éclatante. Wagner est seul pendant un moment. La pièce s’illumine encore. Derrière un rideau, un homme apparaît. Il res- semble à un moine bouddhiste et porte les robes safranées traditionnelles. Sa tête est rasée. Wagner le voit et demande :

WAGNER
Qui est là ?... Qui êtes vous ?

L'homme lui tend la paume de sa main droite et dit :

VAIROCHANA

Abhaya...

WAGNER
Comment ?

VAIROCHANA

Abhaya... N'aie pas peur...

WAGNER
Qui êtes vous? .. Que faites-vous ici ?

VAIROCHAN
Arrête de poser des questions sans importance.

WAGNER
Qui êtes-vous?

VAIROCHANA

Je m'appelle Vairochana, mais qui je suis n'a pas vraiment d'importance. Ecoute-moi.

Cosima entre sauvagement, cassant presque la porte, suivie de Betty. Elle prend Wagner dans ses bras et demande :

COSIMA
Richard ! Que s’est-il passé ? Parle-moi !

Wagner désigne l'homme et dit à Cosima :

WAGNER
Là... Là ...

Cosima tourne la tête et regarde autour d'elle, mais apparemment elle ne voit pas le moine bouddhiste. Elle demande à Wagner :

COSIMA
De quoi parles-tu? Tu te sens bien?

WAGNER
Là...

Cosima regarde encore. Elle ne voit personne d’autre que Wagner et Betty.

COSIMA
De quoi parles-tu? ... Richard...

Il se met un doigt sur la bouche et dit à Cosima :

WAGNER
Chut... Tais-toi... S'il te plaît ...

Cosima arrête de parler.
La pièce s’éclaire encore davantage. Wagner demande au moine bouddhiste :

WAGNER
Suis-je en train de mourir ? Quelle est cette lumière ?

Un chœur arrive des coulisses et entre sur scène pour la première fois, s’entrecroisant avec les paroles de Vairochana.

VAIROCHANA
Ta respiration est sur le point de s’arrêter. N'aie pas peur. Si tu m'écoutes, tu vas pénétrer la lumière pure, dans laquelle tout devient un, et tu vas te découvrir toi-même.

CHŒUR
Le moment est venu de prendre la vraie décision. Le néant et le ciel bleu approchent. Ton corps et ton esprit se séparent. La lumière que tu perçois est le présage de la vérité pure...

VAIROCHANA
... subtile, étincelante, éclatante, magnifique ...

CHŒUR
...et effroyablement éclat... Elle ressemble à un mirage
qui traverse un paysage de printemps...

VAIROCHANA

Ne sois pas intimidé ainsi, ni terrifié ni impressionné... Rien ne peut te compromettre... Les images et les sons qui t’entourent sont le fruit de ton propre esprit...

CHŒUR
Tu es sur le chemin de la transition ...

VAIROCHANA - CHŒUR
Fais le bon choix ...

WAGNER
Suis-je en train de mourir ?

VAIROCHANA - CHŒUR
Tu ne peux pas mourir. Deviens toi-même.

COSIMA
Va Chercher le docteur... Le Docteur Keppler... Vite..Betty quitte la pièce en courant.

WAGNER (toujours très agité)
Je ne peux pas mourir. Je ne peux pas mourir aujourd'hui. Ma vie n'est pas encore finie... Ma mémoire s’agite... Le devoir me submerge... Comme un torrent... Depuis trente ans, je joue avec elle. Je dois l'écrire à présent... Je dois...

COSIMA
Comment ? À qui parles tu ?

Alors que l’agitation de Wagner atteint son paroxysme et que Cosima essaie de le calmer, un grand calme s’établit soudain quand le bouddhiste se met à parler :

VAIROCHANA
Il y n'a plus de devoir. Toutes les vies sont inachevées à moins que l’on parvienne à atteindre sa condition finale. Toutes les œuvres sont déjà écrites, toutes les histoires ont déjà été racontées, même la vôtre.

WAGNER
Je ne comprends pas... Je ne peux pas mourir aujourd'hui...

VAIROCHANA
Combien de fois as-tu dit toi-même que le monde dans lequel tu vis est un pur désastre ? Un monde abominable et dégoûtant ? Tu ne dois pas être triste de le quitter.

WAGNER
J'ai dit cela, en effet, parce que je voulais changer ce monde... J'ai fait tout mon possible pour le changer !.. Je suis un guerrier... Né pour combattre...

COSIMA
S'il te plaît, arrête de parler... Reste tranquille et repose-toi...

VAIROCHANA
Si tu es un guerrier, alors tu perdras toujours... Tous les guerriers perdent... Tu ne peux pas combattre l'ordre du monde... Le monde n'est pas ton ennemi... Le seul ennemi que tu aies est toi-même... Et ton seul ami aussi...

COSIMA
S'il te plaît, Richard... Ecoute-moi... Richard...

WAGNER
Mes visions étaient celles d'une nuit sans fin, de l'obscurité du tombeau...Me suis-je trompé ?

VAIROCHANA
Permets-moi de te poser une question : as-tu jamais, dans ta vie et dans ton œuvre, atteint une vérité noble ?

WAGNER
Qu'est ce qu'une vérité noble?

VAIROCHANA
Si tu en avais déjà atteint une, tu le saurais.

Pendant ce temps-là, Cosima prend soin du corps « sans vie » de Wagner et essaye de le ranimer. Elle écoute les paroles de Wagner sans rien comprendre.

WAGNER
Pendant trente ans... Une femme qui se rachète... Prakriti... Qui est finalement admise... De la souffrance à la compassion... L'amour, l'amour passionné... Comment Bouddha aurait-il pu y répondre ... ? Être exclu... Exclu...

COSIMA
Arrête de parler, s'il te plaît... Tout cela n’a pas de sens... Tu me fais peur... Richard, s'il te plaît ...

WAGNER
La vraie noblesse ... La vraie noblesse ...

COSIMA
Arrête de parler... Le Docteur Keppler arrive...

WAGNER
Je n’ai pas pu l'écrire... Je n’ai pas pu...

CHŒUR, entrecroisé
OM SUMBHANI SUMBHA
OM GRIHANA GRIHANA OM GRIHANA PAYA...

WAGNER
Om grihana grihana
Om grihana paya...

COSIMA (effrayée)
Qu'est ce que tu dis ? Richard !

CHŒUR, entrecroisé
OM ANAYA HO BHAGAWAN BYA RADZA HUM HUM PHAT OM KHANDAROHI HUM HUM PHATI

Cosima croit qu'il parle dans un accès de délire. Elle tente de le calmer. Elle voudrait qu'il garde son calme et qu'il se repose en attendant l'arrivée du docteur. Mais Wagner est agité. Il demande au moine, invisible aux yeux de Cosima :

WAGNER
Vais-je renaître? Ma vie va-t-elle se répéter ? Encore et encore?

VAIROCHANA
C'est l’instant le plus critique. Ton esprit au moment de la mort détermine ta vie future ... Voici la lumière pure !

WAGNER
Ça éblouit.... Je ne peux pas regarder !

VAIROCHANA
Tu vas renaître, plus bas ou plus haut. Jusqu'à ce que tu sois libéré. Décide maintenant.

WAGNER
Je dois écrire ma légende ... Oui, l'histoire de Prakriti...

VAIROCHANA
Non, tu n’es pas obligé.

WAGNER
Que voulez-vous dire?

VAIROCHANA
Je te l'ai dit, les œuvres ont déjà toutes été accomplies. Le temps s’est figé. Tu n'es pas pressé. La seule chose que tu ais à faire, c'est le choix final. Quel choix?

SCENE 3

Vairochana tire un rideau et révèle, de l’extérieur, une humble auberge indienne, avec juste quelques tables. Il s'assied et se transforme un client. Wagner regarde la scène. Cosima ne voit d’autre que Wagner. Une jeune fille aux pieds nus, Prakriti, qui astique les tables et le sol avec un chiffon et un petit balai, demande à Vairochana :

PRAKRITI
Que désirez-vous ?

VAIROCHANA
Un bol de thé.

Elle s’apprête à aller chercher le thé quand un jeune homme apparaît, Ananda, également revêtu de la tenue des moines et portant un bol à aumône. Il passe de tables en tables. Quand il croise la jeune servante, il lui demande :

ANANDA
J'ai soif. Donne-moi un verre d'eau, s'il te plaît.

PRAKRITI
Je ne peux pas.

ANANDA
Pourquoi cela ? Parce que tu es occupée ?

PRAKRITI
Ce n'est pas pour cela.

ANANDA Quelle est la raison ?

Elle hésite un instant avant de répondre :

PRAKRITI
Je suis de la caste la plus basse. Ne voyez-vous pas ? Je n'ai pas le droit de vous servir.

Il l’examine intensément et demande :

ANANDA
Comment t'appelles-tu?

PRAKRITI
Je n'ai même pas le droit de vous dire mon nom.

ANANDA
Si, tu l'as. Dis-le moi.

Elle le considère et semble entièrement convaincue par sa tranquille assurance. Alors, elle dit son nom :

PRAKRITI
Prakriti.

ll se rit d’elle et dit :

ANANDA Donnes-moi un verre d'eau, Prakriti.

Elle hésite, regarde autour d'elle, puis tend un verre d'eau au jeune moine. Il boit, lui rend le verre vide, et dit:

ANANDA
Merci.

Il la regarde, elle le regarde, et ils demeurent tout deux sans bouger pendant un moment. D'autres clients héler Prakriti. On entend son prénom jaillir des coulisses (« Prakriti ! »). Elle ne bouge pas. Ananda lui dit:

ANANDA
Ils t'appellent.

Elle ne répond pas tout de suite. Puis, elle dit:

PRAKRITI
Vous ne devriez pas rester ici. Ce n'est pas un endroit pour vous.

ANANDA
Pourquoi?

PRAKRITI
Certaines de ces personnes sont violentes parfois.
ANANDA La violence est partout.

PRAKRITI
Comment le savez-vous?

ANANDA Puis-je avoir encore un peu d'eau?

Elle penche la tête et lui verse à nouveau un verre d’'eau. Il boit et la regarde. Elle le regarde aussi. Un homme, un client, entre et s’avance vers Prakriti. Il est furieux de ne pas avoir obtenu ce qu'il a demandé et appelle Prakriti de nouveau. Vairochana saisit calmement le poignet du client pour le tempérer. L'homme ne résiste pas et s'arrête. Pendant un assez long moment, Prakriti et Ananda n’échangent plus un mot. Le temps semble s'être arrêté. Puis Ananda lui rend son verre vide et s’en va. Elle le regarde s’éloigner sans bouger. Le client à qui Vairochana tient le bras l’interpelle :

CLIENT
Prakriti ! Tu m'entends ?

Elle répond, sans tourner sa tête :

PRAKRITI
J'arrive.

Et elle reste là où elle est, regardant toujours dans la direction d’Ananda.

SCENE 4

Le docteur Keppler, conduit par Betty, entre brusquement dans la chambre de Wagner et s'approche de lui. Cosima veut parler, mais il lui fait signe de se taire.
Il prend le pouls de Wagner et écoute son coeur, tandis qu’au fond, l'auberge disparaît peu à peu (derrière le rideau) et que Prakriti sort de scène lentement.
Cosima demande au docteur, à voix basse :

COSIMA
Qu'est-ce-que c'est ? Qu’en pensez-vous ?

DOCTEUR KEPPLER Cela ressemble à une attaque cardiaque.

COSIMA
C'est grave?

DOCTEUR KEPPLER Laissez-moi regarder.

Le docteur entrouvre la chemise de Wagner et demande au patient dont les yeux sont fermés:

DOCTEUR KEPPLER
S'il vous plaît, restez calme.... Ne bougez pas...

Mais Wagner, toujours très agité, réalisant ce qui se passe en arrière-plan et entendant la musique, ouvre ses yeux et demande :

WAGNER
Qu'est ce qu’il se passe ? Dites moi !

DOCTEUR KEPPLER
Ne parlez pas ...

WAGNER
Qui est cette fille ? Est-ce Prakriti? Et le moine? Qui est-ce?

Le docteur et Cosima se regardent. Ils ne comprennent pas de quoi parle Wagner.

COSIMA
Ne parle pas, Richard... s’il te plaît...

WAGNER
Qui les a laissés entrer? (à Cosima) C'est toi? Dis-moi ! C’est toi qui les as laissés entrer ?

DOCTEUR KEPPLER
Je vous prie...

COSIMA
Je n'ai laissé entrer personne.

DOCTEUR KEPPLER
... de rester calme... S'il vous plaît...

WAGNER
Et cette musique ? Qu'est ce c'est ?

Il se comporte comme s’il avait perdu la tête.

WAGNER
D'où vient cette musique ?

Il attrape le col du docteur.

WAGNER
Répondez-moi !

COSIMA
Arrête de parler, s'il te plaît ... Reste calme ...

Vairochana arrive en marchant, de derrière le rideau, hors de la vue de Cosima, du docteur et de Betty. Il dit à Wagner :

VAIROCHANA
Ils ont raison... Vous devez rester calme ...

WAGNER
Mais dites-moi : où suis-je ? Que se passe-t-il ? Suis-je mort ? Est-ce que cette fille était Prakriti ?

VAIROCHANA
Oui, c’est bien Prakriti. Et le jeune moine, c’est Ananda. Vous les connaissez. Vous vouliez écrire leur histoire, vous vous en souvenez ?

WAGNER
Oui, oui...Prakriti...

VAIROCHANA
Maintenant, regardez... Ceci est la maison de Prakriti... Sa mère prépare à manger...

SCENE 5

À l'arrière-plan, le rideau se lève à nouveau et un autre décor apparaît. Dans une modeste demeure, une vieille femme, pieds nus et misérablement vêtue, cuisine du riz et des légumes. Prakriti entre et se demande :

PRAKRITI
Bonsoir maman... Pourquoi prépares-tu tant de nourriture ?

LA MERE
Parce que nous avons un invité ce soir.

PRAKRITI
Un invité? Qui ça?

LA MERE
Un noble.

PRAKRITI
Un noble? Ici?

LA MERE
C’est le cousin du Prince Siddartha. Va te préparer pour l'accueillir.

PRAKRITI
Je ne veux pas le voir.

LA MERE
Pourquoi ? (Prakriti ne répond pas) Dis-moi pourquoi !

PRAKRITI
Parce qu’aujourd'hui... Aujourd'hui, j'ai rencontré un homme... Un jeune homme... Je crois que je l'aime... Je ne veux voir aucun autre homme...

La mère s’apprête à répondre quand on frappe à la porte. Prakriti est sur le point de s’enfuir mais Ananda fait son entrée. Elle le voit et se fige. Elle ne peut plus prononcer un mot. La mère dit au jeune moine, tandis que Prakriti le dévisage :

LA MERE
Comme c'est gentil d'être venu, Ananda. Je vais vous laisser seul pour aller préparer le repas.

La mère sort. Prakriti est stupéfaite mais ravie. Elle demande à Ananda :

PRAKRITI
Êtes-vous vraiment un noble ?

ANANDA
Plus maintenant.

PRAKRITI
Que voulez-vous dire ?

ANANDA
J'ai abandonné ces mots derrière moi. Ils n'ont plus de sens pour moi à présent.

PRAKRITI
Mais tu es un cousin du Prince Siddartha ?

ANANDA
Oui. Et comme tu peux le voir, un de ses disciples.

PRAKRITI
Parles-moi de lui.

ANANDA
Que veux-tu savoir ?

PRAKRITI
Pourquoi l'appelle-t-on le Bouddha, L’Être éveillé?

ANANDA
Parce qu'il a quitté son palais, il y a longtemps. Il voulait découvrir pourquoi nous souffrons. Pourquoi souffrir est notre condition. Et comment nous en libérer. Il a interrogé à beaucoup de monde, a visité de nombreuses régions, s'est retiré dans des forêts. Et finalement, un jour, il s'est éveillé. Il a tout compris. Pourquoi nous souffrons et comment nous guérir. Il a commencé à sillonner le pays et à prêcher. Et je l'ai suivi.

PRAKRITI
Pourquoi les brahmanes le rejettent-ils ?

ANANDA
Parce qu'il dit la vérité.

PRAKRITI
En quoi consiste ta vie ?

ANANDA
Nous chantons, nous mendions, nous méditons.

PRAKRITI
Pourquoi méditez-vous ? A propos de quoi ?

ANANDA
Nous essayons de surmonter nos désirs et nos haines.

PRAKRITI
Vous avez des désirs ?

ANANDA
Quelques-uns.

PRAKRITI
Quels désirs? Dites-moi !
Ananda hésite puis déclare :

ANANDA
Mon cousin dit que j'aime trop les femmes. Et que c'est une faiblesse.

PRAKRITI
Pourquoi est-ce une faiblesse ?

Au lieu de lui répondre, Ananda demande :

ANANDA
Et toi ? Qu’attends-tu de la vie?

En guise de réponse, elle se met à chanter une ballade :

BALLADE
Elle rencontra un vieil homme sur son chemin. Il lui demanda : où allez-vous ? Elle répondit : Je recherche un prince. Ne perdez pas votre temps, dit le vieil homme.
Quand elle recroisa son chemin, la nuit était tombée Le vieil homme demanda : l'avez-vous trouvé ? Non, répondit-elle, et maintenant, je suis en retard. Ne perdez pas votre temps, dit le vieil homme. Le jour suivant le vieil homme était toujours là, mendiant sa vie, quand la fille arriva. Elle lui dit : Je dois me dépêcher. Ne perdez pas votre temps, dit le vieil homme. Quand elle revint, elle était épuisée. Elle était en sanglot et désespérée. Elle vit le vieil homme dans la pénombre. Et elle s'assit près de lui en sanglotant. Ne pleurez pas, dit-il, regardez-moi Il était radieux et magnifique. Mais qui êtes-vous ? Dit-elle, surprise. Quelle importance ? Répondit-il.
Elle lui dit : comment pouvais-je savoir Que vous étiez si près de moi ? Il lui dit : comment pouvais-je savoir Que vous étiez à ma recherche ?

À la fin de la chanson, Prakriti a les larmes aux yeux. Ananda lui demande :

ANANDA
Pourquoi as-tu l'air si triste ? Pourquoi tes yeux sont-ils noyés de larmes ?Pourquoi as-tu choisi cette chanson ?

Elle ne répond pas. Ils restent silencieux et s’observent un moment. L’amour s’éveille. Ils s'embrassent presque. Leurs mouvements sont lents, danse silencieuse et érotique de l’attraction, mais ils ne se touchent pas.

SCENE 6

Au fond, Le Bouddha apparaît, hors de la vue d’Ananda. La musique change brusquement. Wagner remarque l'apparition d'un nouveau personnage et écoute ce qu'il chante pendant quelques instants :

BOUDDHA
OMOMOM SARWA BOUDDHA DAKINIYE VAJRA WARNANIYE
VAJRA BEROTZANIYE HUM HUM HUM PHAT PHAT PHAT SÖHA

Wagner demande à Cosima et au médecin de ne pas faire du bruit :

WAGNER
Taisez-vous ... Écoutez...

COSIMA
Écoutez quoi ?

WAGNER
Ne dites plus un mot... (à Vairochana) Qui est-ce ? Est-ce le Bouddha? Le Bouddha en personne ? L'Être éveillé?

Pas de réponse. Bouddha et le choeur parlent et chantent maintenant promptement.

BOUDDHA ET CHŒUR
Du vide naît un lotus, du lotus une lune, de la lune un vase de pierres précieuses, du vase une source rouge et la lettre BAM, de là, naît un lotus à huit pétales avec un mandala soleil au centre. Puis, surgit une femme. Son corps est rouge, rayonnant comme le feu. Elle a un visage, deux mains et trois yeux...

Prakriti, toujours face à Ananda, est masquée pendant un court instant derrière une haie de bambou, amenée par sa mère. La chanson continue. Puis Prakriti – ou du moins la personne que nous pensons être Prakriti – réapparaît à la même place, fixant toujours Ananda, mais elle est transfigurée, c’est une autre femme. C’est maintenant la déesse en personne, celle décrite dans la chanson, avec un corps rouge et trois yeux. Sa main droite, tendue vers le bas, tient un couteau recourbé. Sa main gauche agrippe une tasse en forme de crâne remplie de sang qu'elle boit, la bouche tournée vers le ciel. Sa jeune poitrine est nue et pulpeuse. Sa tête est ornée de cinq crânes humains et elle porte un collier de cinquante autres crânes. Elle est auréolée d’un feu ardent. Elle est à la fois très attirante et effrayante ; l'image exacte du désir. Ananda se prosterne à terre. Il est terrifié. Il ne peut prononcer un mot.
Pendant ce temps, la chanson continue :

BOUDDHA ET CHŒUR
Sa main droite, pointée vers le bas, tient un couteau recourbé. La gauche, agrippe une tasse en forme de crâne remplie de sang. Ses cheveux noirs et raides recouvrent son dos jusqu'à sa taille. Sa poitrine est pulpeuse et elle porte un collier de cinquante crânes humains. C’est Vajrayogini.

WAGNER
Vajrayogini...

Ananda se redresse et se couvre les yeux avec ses mains, comme s’il ne pouvait pas faire face à la déesse plus longtemps. Bouddha s'efface. Ananda tourne les talons.

ANANDA
Depuis mon enfance, j'ai vu ce spectre. Pendant tout ce temps, il m’a hanté. Pourquoi ? Que désire-t-il ? Veut-il m'aider ? Mais je ne suis pas encore prêt à l’affronter, je suis trop faible... (à Prakriti) Qui es-tu?

La mère de Prakriti remet la haie en bambou à sa place et la véritable Prakriti réapparaît : une pauvre, innocente et belle fille. Elle voit qu'Ananda s’en va, sans se retourner, et elle l'appelle :

PRAKRITI
Ananda ! Ananda !

Il ne se retourne pas et continue à s'éloigner, effaré par la vision de Vajrayogini.
Prakriti se demande à elle-même, les larmes aux yeux :

PRAKRITI
Pourquoi part-il ? Qu'a-t-il vu en moi? (à sa mère) Qu'ai-je fait ?

LA MERE
Je ne peux pas te le dire.

PRAKRITI
Qui peut me répondre ?

SCENE 7

Pendant que Prakriti se métamorphosait en une autre femme, la jeune cantatrice Carrie Pringle est entrée dans la chambre de Wagner. Elle a un bouquet de fleurs à la main.Tout d’abord, réalisant que Wagner est souffrant et que Cosima et le docteur s’affairent autour de lui, elle reste à la porte, observant la scène de loin. Wagner murmure, tandis que Prakriti et sa mère quittent la scène :

WAGNER
C'était Vajrayogini... La déesse...

COSIMA
Qui ? Qu'est-ce que tu dis ?

Carrie, toujours sur le seuil, demande timidement :

CARRIE
Que s’est-il passé ?

Cosima se retourne et aperçoit Carrie.

COSIMA
Qui t'a laissé entrer ? Tu n’as rien à faire ici.

CARRIE
Dites-moi ce qu’il s'est passé... S'il vous plaît ...

DOCTEUR
Une attaque cardiaque...

CARRIE
Est-ce que je peux faire quelque chose ?

COSIMA
Oui, sortir d'ici...

DOCTEUR, à Cosima
S'il vous plaît, ne criez pas... Restez calme...

CARRIE
Je connais Vajrayogini...

DOCTEUR
Et alors ?

CARRIE
C’est une déesse indienne... La déesse du désir.... Elle porte des crânes humains autour de son cou...

COSIMA
Comment la connais-tu ?

Cosima se lève et tente de repousser Carrie. Elle saisit son bouquet de fleurs et le jette à terre.

COSIMA
Je ne veux pas que tu traînes ici ! Va t-en ! Tu m'entends ? Va t-en !

Le Docteur Keppler essaie de les séparer.

DOCTEUR
Ne criez pas ! S'il vous plaît ! (montrant Wagner du doigt) Regardez, regardez... Il essaye de dire quelque chose... Il veut du silence... S'il vous plaît...

Wagner articule quelques mots avec effort. Ils s’approchent tous de lui et écoutent ce qu'il essaye de dire. Tout ce qu'ils entendent c’est :

WAGNER
Chut...

Ils continuent à se taire. Puis Wagner dit :

WAGNER
Je veux voir... Je veux entendre...

CARRIE, chuchotant
Entendre quoi ?

DOCTEUR
Attends...

WAGNER
Qui peut lui répondre?

Tout le monde s’arrête de parler. Ils regardent Wagner épiant quelque chose que personne d’autre que lui ne peut voir.
SCENE 8

Le rideau se lève à nouveau et nous nous trouvons maintenant au cœur de la campagne indienne. Sous un arbre, Bouddha est assis en tailleur, entouré d’une assemblée de moines et de disciples (dont Ananda). Il est habillé comme eux. Ils chantent à l’unisson, sereinement mais avec ferveur, des textes sacrés en sanskrit.
Prakriti arrive. Troublée, elle dit à Bouddha :

PRAKRITI
Vous êtes Siddartha ? (il acquiesce) Il faut que je vous parle.

BOUDDHA
À quel sujet ?

PRAKRITI
Je suis malheureuse. Je suis fébrile la journée, la nuit je n’arrive pas à dormir. Mon esprit est tourmenté. Je ne suis plus que l’ombre de moi-même, je sens que je vais bientôt mourir.

BOUDDHA
Sais-tu pourquoi tu es malheureuse?

PRAKRITI
Oui. Car je suis amoureuse. Et l'homme que j'aime ne peut m'appartenir car il est dans votre ordre et il a fait le vœu de ne jamais connaître aucune femme. Il s'appelle Ananda. (elle désigne Ananda) Il est tout ce que je veux, tout ce que j’ai toujours voulu, depuis toujours. Si vous ne m’autorisez pas à m'unir à lui, j’en mourrai.
BOUDDHA S'il te plaît, ne te fait pas de mal. La mort n’aide en rien. Tes désirs continueront à te hanter. Ecoute-moi. Nous souffrons tous. Notre vocation est de libérer chaque individu de ses souffrances. Pour cela, nous devons nous libérer de nos désirs.

PRAKRITI
Vous connaissez la souffrance ? avez-vous souffert vous-même ?

BOUDDHA
Plus que tu ne peux imaginer. Et je peux te dire une chose, Prakriti : ces désirs sont nés d'une illusion.

PRAKRITI
Quelle illusion ?

BOUDDHA
Que nos désirs sont nos bons maîtres. Que nous devons les satisfaire à tout prix. Qu’ils sont le but de nos vies. Non, Prakriti. Crois-moi. Nos désirs ne durent jamais et nous conduisent à davantage de souffrance. Nous devons vivre par amour et par totale compassion pour tout les êtres prisonniers de ce monde de douleur inutile.

PRAKRITI
Laissez-moi intégrer votre Ordre. Ainsi, je serai auprès d’Ananda.

ANANDA
Tu ne peux pas entrer dans l’Ordre. C’est interdit aux femmes.

PRAKRITI
Pourquoi est-ce interdit ?

Un vieil homme, un brahmane, entre. Il porte la robe blanche traditionnelle et le fil sacré autour de son cou. Il ne fait pas partie des disciples de Bouddha et ne partage pas leur avis. Il parle avec colère et animosité :

LE VIEUX BRAHMANE
Pourquoi ? Tu demandes pourquoi ? Parce qu'il est difficile, voire impossible pour une femme de se détacher de sa nature !

PRAKRITI
Et comment le savez-vous ?

LE VIEUX BRAHMANE
C’est ce que disent tous les gourous ! C'est la vérité ! Tu as grandi dans notre religion sacrée, tu dois la respecter ! (désignant Bouddha) Il n'y a rien à attendre d'eux ! Ils ne prient pas nos dieux ! Ils ne disent pas la vérité !

PRAKRITI
Il est plus facile pour un homme d'oublier sa nature ?

ANANDA
Oui. C'est ce qu'ils disent.

PRAKRITI
Mais pourquoi devrais-je renier ma nature ? Une femme a le droit d'aimer et d'être mère ! Comment peut-on abjurer cela ?
BOUDDHA
C'est vrai : j'ai toujours hésité à faire entrer une femme dans notre confrérie.

LE VIEUX BRAHMANE
Il n’y a pas à hésiter ! Aucune femme ne doit être admise !

PRAKRITI
Ce n’est pas normal ! Je connais l'amour, il est tout ce que je sais ! L'amour est force, l'amour est beauté ! Sans l'amour, je suis rien ! Je ne suis pas en vie ! Ananda !
Elle se précipite sur Ananda et essaye d’empoigner son bras.

PRAKRITI
Viens avec moi, Ananda ! Maintenant !

LA MERE
Oui, viens ! Ne reste pas parmi ces hommes qui ne connaissent rien à l'amour !

PRAKRITI
Accepte d'être heureux ! Qui suis-je pour que tu me refuses ? Viens !

Ananda, déconcerté et immobile pendant un instant, déclare :

ANANDA
Prakriti, tout ce que tu dis me va droit au coeur. Je t'aime de plus en plus, mais je ne peux pas rompre mon vœu. Ce vœu est le fondement de ma vie. Les femmes souffrent tout comme nous, mais nous n'avons aucune compassion pour elles. Que peut-on espérer ? Existe-t-il un amour plus noble ?

Prakriti se met à pleurer.

LE VIEUX BRAHMANE
Faites-la sortir ! Elle n'a que ce qu'elle mérite.

Des moines s'approchent de Prakriti comme pour la jeter dehors. Bouddha leur fait signe de s’arrêter et s’adresse à Prakriti, et à l’assistance :

BOUDDHA
Cesse de pleurer, Prakriti. (Aux autres) Sa peine remonte à il y a longtemps. Elle se bat contre une force terrible. Ce n'est pas de sa faute. Ecoutez. Dans une vie antérieure, elle était fille de prêtre royal. Un jeune homme tomba amoureux d'elle. Son père était un chef paysan, mais le jeune homme était intelligent et instruit. Ils firent connaissance près d’un puit où elle s'est arrêtée pour se rafraîchir. Elle fut frappée par son allure et sa façon habile de disserter sur la vie, le destin. Il tomba amoureux d'elle. Elle l'encouragea de ses mots. Ils se quittèrent et vite, elle l'oublia.

LE VIEUX BRAHMANE
Comme toutes les femmes.

BOUDDHA
Quelques jours plus tard, le jeune homme et son père se rendirent au palais du prêtre pour lui demander la main de la jeune fille. Elle rétorqua, avec dédain : « Que ferais-je avec toi ? Tu ne peux m’offrir que pauvreté et orgueil stérile. Ce n'est pas un endroit pour toi. Va t-en, pars pour toujours ! » Le jeune homme ne s'en remis jamais. Il vécut pour le restant de ses jours dans la solitude et la misère.
(un coup) Cet homme est une ancienne incarnation d'Ananda.

Tout le monde se tait, puis la mère interroge à Siddartha :

LA MERE
Comment le savez-vous ?

WAGNER
Oui !... Comment le sait-il ?

Depuis son fauteuil, Wagner, qui suit toujours la scène, demande :

WAGNER
Oui !... Comment le sait-elle ?

Soudain, Prakriti saisit une dague et menace de se tuer ; elle hurle :

PRAKRITI
Puisque ma vie ne vaut rien, pourquoi continuer à vivre ?

Plusieurs moines et sa mère tentent de l'empêcher de se poignarder. Elle les repousse.

PRAKRITI
Quel intérêt d’être en vie ? Laissez-moi mourir !

LA MERE
Prakriti !

PRAKRITI
Pourquoi payer pour ce que je n'ai pas fait ?

LE VIEUX BRAHMANE
Nous savons ce que tu as fait !

PRAKRITI
Non ! Vous ne le savez pas ! Je ne m'en souviens pas moi-même !

La mère de Prakriti, folle de rage également, s’adresse au brahmane :

LA MERE
Comment vous permettez-vous de juger ma fille ? Pourquoi lui souhaitez-vous une vie déplorable ? Comment pouvez-vous savoir ce qui s'est passé dans le passé ? Vous y étiez ?

LE VIEUX BRAHMANE
Je ne discute pas avec les femmes !

LA MERE, à Ananda
Et toi, tu t'en souviens?

ANANDA, après une hésitation
Non... Mais j’ai confiance en Bouddha...

LA MERE
Penses-tu réellement que ma fille puisse être un danger pour toi ? Une femme qui t'aime ? Une femme que tu aimes ?

Ananda ne sait que répondre. Il jette un coup d’oeil à Bouddha qui ne bouge pas.
Prakriti semble avoir perdu la tête. Elle s’exclame :

PRAKRITI
Vous voulez que j'aille dans les bois, que je vole un pistolet, que je tue des voyageurs ? Vous voulez que je devienne une hors-la-loi ? Que voulez-vous ? Que je mette le feu aux champs ? Aux maisons ?

Elle empoigne un flambeau et menace tout le monde autour d’elle.

PRAKRITI
Dites-moi ! Voulez-vous que je réduise la terre en cendres ?

A l’exception de Bouddha, tout le monde semble effrayé, même Ananda. La mère aimerait maintenant calmer sa fille. Elle essaye en vain de s’emparer d’elle.

LA MERE
Prakriti, non... S'il te plaît...

De son fauteuil, Wagner s’écrie :

WAGNER
Non ! Prakriti, non !

Carrie semble discerner vaguement quelque chose. Elle demande :

CARRIE Est-ce bien la voix d'une femme que j’entends ? Je sens
une odeur de brûlée, qu'est-ce que c’est ?

Au-dessus du vacarme, on entend la voix de Bouddha :

BOUDDHA
Prakriti, pourquoi souffres-tu ?

Prakriti s'arrête immédiatement. Elle reste immobile, dévisageant Bouddha et lui demande :

PRAKRITI
Que dites-vous ?

Il répète calmement :

BOUDDHA
Je te demande : pourquoi souffres-tu ?

Elle ne sait pas quoi répondre. Il continue :

BOUDDHA
Tu veux réduire la terre en cendres, mais que sais-tu d’elle ? Es-tu sûre que la terre existe ?

Haletante, elle garde le silence. Tout à coup, Bouddha lui demande :

BOUDDHA Veux-tu te joindre à nous ?

LE VIEUX BRAHMANE
Comment ?

BOUDDHA, à Prakriti
Je dis : veux-tu te joindre à nous?

PRAKRITI
Est-ce possible ?

BOUDDHA
Oui.

PRAKRITI
Et je pourrais être avec Ananda?

BOUDDHA Oui, tu pourrais partager sa vie sans devenir sa femme.

Elle est désorientée.

PRAKRITI
Qu'est-ce que cela signifie ?
BOUDDHA
C'est une règle que nous suivons tous : pas d'attachement personnel.

PRAKRITI
Comment pourrais-je être avec l'homme que j'aime sans être sa femme ?

WAGNER, de son fauteuil
Oui ! Comment le pourrait-elle ?

CARRIE
Qui parle? Qui est cette femme ?

BOUDDHA
Viens avec nous. Tu seras la première femme. Nous sommes là pour t'aider. N'aie pas peur.

LE VIEUX BRAHMANE
C'est impossible ! Cela va à l’encontre des règles !

BOUDDHA, à Prakriti
Viens.

PRAKRITI, à Bouddha
Vous avez dit que vous vouliez m'aider...

BOUDDHA
Parfaitement.

PRAKRITI
À quoi faire ?

BOUDDHA À oublier l'image que tu as de toi-même.

PRAKRITI
Que voulez-vous dire ?

BOUDDHA
On rêve tous les uns des autres... par haine, par amour... Fluctuant comme les flammes dansantes d'une lampe... Je me vois comme un fantôme... Ma maison est en ruine, mes souffrances ont disparu, je ne suis plus attaché à rien... C’est comme ça que tu dois te voir, Prakriti...

PRAKRITI
Comment le pourrais-je? Vous dites que l'esprit est capricieux, fuyant, agité et changeant. Le mien ne l'est pas. Car l'amour est au-dessus de tout. J'ai affronté la mort et la mort m'a accueilli. Car que l'amour est au-dessus de tout. Si le désir est un fantôme, je dois me jeter au feu. Car l'amour est au-dessus de tout. Prakriti n'existe plus. Je suis l'Amour.

Elle se tait un moment, puis ajoute :

PRAKRITI
Je suis prête.

LE VIEUX BRAHMANE Non seulement c’est une femme, mais en plus c’est un intouchable ! D'un sang inférieur !

WAGNER, qui écoute toujours
D’un sang inférieur? Qu'est-ce que cela veut dire ?

BOUDDHA
Je ne sais pas. Et je ne veux pas le savoir.
(à Prakriti) Accepteras-tu de prononcer les voeux de notre Ordre et de renoncer à tes passions de femme?

PRAKRITI
Oui.
BOUDDHA
Sois des nôtres.

Le vieux brahmane part, mécontent.

Ananda s’approche de Prakriti et la prend dans ses bras. Elle enfile une robe
de safran sur ses guenilles ; sa mère fait de même. Bouddha et les moines chantent un texte du Sutra, essentiellement en sanskrit. Puis, Ananda interroge Bouddha :

ANANDA
Puis-je vous poser une question ?

BOUDDHA
Bien sûr.

ANANDA
Quand nous étions à l'auberge... J'ai vu une femme à l’air maléfique prendre les traits de Prakriti... Elle était cependant très attirante... Etait-ce une déesse ?

BOUDDHA
Non, Ananda, ce n'était pas une déesse.

ANANDA
Qu’est-ce que c’était ? Une illusion ? Un rêve ?

BOUDDHA
Oui, un rêve dangereux. L’attirance et le danger sont dans nos esprits, Ananda, et uniquement dans nos esprits. J'étais assis sous un arbre, luttant pour contrôler mes pensées. Et je l'ai vue. Elle est venue vers moi, accompagnée de jeunes filles toutes plus belles les unes que les autres...

ANANDA
Envoyées par les démons? Par Mara?

BOUDDHA
Oui. Je leur ai résisté et c'était éprouvant. Mais elles ont finalement disparu. Ces femmes n'avaient pas de forme. Tout comme toi, Ananda, et comme Prakriti, sa mère et comme tout le monde ici.

ANANDA
Comme toi ?

BOUDDHA
Oui, Ananda. Comme moi. Abandonne tout désir, même le désir ne meurt jamais. Abandonne le souhait d'être quelqu'un d'autre. D’haïr ou d'aimer quelqu'un d'autre. Car nous sommes un. Un.

SCENE 9

De retour dans la chambre de Wagner. Ses yeux sont fermés. Cosima prend soin de lui, aidée du docteur et de la bonne, tandis que Carrie se tient à l’écart. Ils sont conscients que quelque chose est arrivé à Wagner mais ne peuvent pas dire quoi. Une sorte de vision, d'hallucination. Tous les Indiens disparaissent lentement, à l’exception de Bouddha et Vairochana. Wagner demande à voix basse :

WAGNER
C'est fini ?

COSIMA
Quoi ?

WAGNER
Tout est fini ?

Puis Wagner entend la voix de Bouddha qui lui dit :

BOUDDHA
Non. Rien n'est fini. Rien ne commence et rien ne s'achève.

WAGNER, le regardant
Qui êtes-vous ?

BOUDDHA
Tu sais qui je suis. Es-tu prêt à présent ?

WAGNER
Prêt à quoi ?

BOUDDHA
A faire le choix ultime.

VAIROCHANA
Un privilège exceptionnel t’a été offert. Tu as assisté à ta propre œuvre. Maintenant l'heure est venue pour toi de gagner le royaume de la lumière pure et de la paix éternelle.

WAGNER
Ce n'était pas mon œuvre.

VAIROCHANA
Si. C'était l'histoire de Prakriti, que tu as toujours rêvé de raconter.

WAGNER
Ce n'était pas mon œuvre. Je le sais.
(à Cosima, au Docteur, à Carrie) Vous entendez cela ?

Ils se regardent les uns les autres sans savoir quoi répondre. Ils hésitent, puis Cosima et le Docteur déclarent :

COSIMA
Entendre quoi ? Non, nous...

DOCTEUR
Nous aurions dû entendre quelque chose ?

Il regarde la femme de chambre qui secoue la tête. Elle n'a rien entendu. Carrie est la seule à dire :

CARRIE
Oui... Oui, j'ai entendu ...

WAGNER
Et comment c’était ? Comment as-tu trouvé cela ?

CARRIE
J'ai adoré. C'était... magnifique. Très émouvant. (à Cosima et au Docteur) N'est-ce pas ?

DOCTEUR, après avoir hésité
Oh oui ... C'était superbe... En effet...

COSIMA
Un chef-d'œuvre... Vraiment ...

WAGNER
Idiots ! Ignorants ! Vous prétendez avoir aimé la pièce ! Vous ne connaissez rien à la musique ! Magnifique ! Comment pouvez-vous dire cela ? Abandonner ses désir... Choisir la vacuité... Pourquoi ? Un véritable artiste ne peut pas accepter le monde tel qu'il est ! C'est impossible.

Cosima et Carrie essayent de le calmer.

COSIMA
Richard, s'il te plaît... Richard...

WAGNER
Nous devons être forts! Pas faibles ! Nous devons gagner et conquérir ! Je crois en l'homme nouveau ! Oui ! Assez de l'eau insipide de Prakriti ! Je choisirai le sang de Siegfried, le sang de... de... (sa voix faiblit) die Sieger...

Il renverse le verre d'eau que Cosima lui tend. Puis, il tombe en arrière. Vairocchana et Bouddha le regardent, en retrait. Il appelle, d'une voix faible :

WAGNER
Cosima...

COSIMA
Je suis là...

Elle vient à côté de lui.

WAGNER
Cette œuvre est pour toi...

COSIMA
Richard...

WAGNER
Étrange... Je me sens apaisé à présent... As-tu entendu ce qu'il a dit?

COSIMA
Oui...

WAGNER
Pardonne-moi... Je te remercie, Cosima... Tout va bien..

Il ne bouge plus. Cosima, le docteur, Carrie et la femme de chambre se rassemblent autour de lui. Le docteur prend son pouls puis lève les yeux : c'est fini. Cosima prend sa tête dans ses mains. L’obscurité survient. Ils chantent tous ensemble – et parlent – dans un lent crescendo. On entend juste quelques mots :
TOUS
Om manez padme aum... C'est le moment de s'échapper... Il meurt... C'est un grand moment... Un moment de souffrance..., Le Dharma est atteint, accompli... C’est terminé. Il n’y a plus rien à faire... Ayez pitié de moi... La compassion n'est d'aucun secours... Sois attentif, fougueux, conscient... Ouvre ton esprit... Le char royal t'attend... Tout est fini... Abandonne tout espoir... Toutes les histoires ont été racontées...

Wagner se lève lentement de son fauteuil et s'éloigne en direction de Vairochana et Bouddha, comme s'il était guidé vers eux. Cosima, Carrie, le docteur et la femme de chambre ne remarquent rien. Ils regardent toujours le siège vide. Quand Wagner atteint Vairochana, le moine lui tape sur l'épaule. La chanson continue. Wagner se retourne et jette un bref regard à la pièce. Il regarde Cosima, Carrie, la femme de chambre et le docteur, toujours immobiles autour du fauteuil. Il constate sa propre absence. Puis, il tourne la tête et suit Vairochana hors de la pièce. | FIN |

Mentioned in this article
Jonathan Harvey